«Jeg hører til det gale i naturen, men jeg hører den til»

Den 21. april i år var det 50 år siden paragraf 213 i straffeloven ble opphevet. Paragrafen kriminaliserte seksuell omgang mellom menn, og var en av de siste av sitt slag i Vest-Europa.

Denne uka undersøker Vårt Land hvordan homofil kjærlighet dukket opp i litteraturen før og etter paragrafen. Den trolig første norske forfatteren som skrev en roman med en skeiv karakter der personen ikke henges ut, var en sentral grunnlegger av avisa du nå leser; Ronald Fangen.

I romanen De svake (1915), som var den da 20 år gamle forfatterens debutroman, ble norske lesere tatt med på innsiden av en homofil livserfaring.

Homolitterær arv

«Jeg hører til det gale i naturen, men jeg hører den til, jeg er med i sammenhængen.» Dette forteller Gottfred Harm i en 15 sider lang monolog til romanens hovedperson Terje Gude og spør om han forakter ham. Terje svarer nei og ber om tid til å betenke alt Gottfred har fortalt: «Jeg synes det er saa udmærket alt det du har sagt».

Pensjonert førstebibliotekar Jan Olav Gatland presenterer Ronald Fangen som en glemt, men god forfatter som fortjener å bli løftet fram. Han gjør det i en artikkel i Skeivt arkiv.

– Ikke så mye på grunn av det han skriver om homoseksualitet, men fordi han tar opp emnet og derfor utgjør en vesentlig del av vår homolitterære arv, mener Gatland.

I artikkelen skriver han at Fangens bok trolig er den første i norsk litteraturhistorie hvor leseren kommer på innsiden av en homoseksuell person, «ein som fullt og heilt er bevisst sin avvikande seksuelle legning.»

Gatland omtaler Nils Bang, en annen av Fangens romanpersoner: «Som så mange homofile har Nils mot til å dø, men ikkje til å leve.»

---

Homofili i litteraturen

• 21. april var det 50 år siden den såkalte «homoparagrafen» ble opphevet. Frem til 1972 kriminaliserte straffelovens paragraf 213 seksuell omgang mellom menn.
• I en artikkelserie ser vi på hvordan homofil kjærlighet er kommet til uttrykk i skjønnlitteraturen før og etter paragrafen.
• I dag: Med sin debutroman «De svake» (1915) tok Ronald Fangen leserne med på innsiden av en homofil livserfaring.
• Fangen var forfatter, kritiker og en av de sentrale grunnleggerne av avisa Vårt Land. Han var også den første norske forfatteren som ble fengslet av de tyske okkupasjonsmyndigheter under 2. verdenskrig.

---

Skrev om unge menn

I 1995 ble det knapt bemerket at det var 100 år siden Fangen ble født, om det ikke var for Jan Inge Sørbø sitt Fangen-essay Over djupe svelg. Sørbø ville vekke ny interesse for et forfatterskap som var i ferd med å bli glemt.

Han påpeker at de første romanene handler om unge menn som sliter med å orientere seg identitetsmessig og seksuelt. Det vil føre for langt å liste opp alle selvmordene, bemerker Sørbø, som mener selvmordet er det sentrale temaet i forfatterskapet. Det må forstås som det ene ytterpunktet i kampen mellom nedbrytende og byggende krefter.

Sørbø peker også på at de fire første Fangen-romanene knapt har spilt noen rolle for andre som har skrevet om Fangen. I boka Kristentro og kulturansvar hos Ronald Fangen (1981) mener Bernt T. Oftestad at disse romanene er viktigst fordi de «åpenbarer et sinn som arbeider intenst med livsspørsmålene.» Han nevner ikke det homofile temaet i sin drøfting av debutromanen.

Det er også verdt å bemerke seg at de fire første Fangen-romanene ikke kom med i forfatterens samlede verker i 1946. Jan Olav Gatland mener grunnen var at Fangen var misfornøyd med kvaliteten på tre av bøkene.

Sørbø mener imidlertid det er mer trolig at det var forlaget som stod for utvalget. En grunn til at de ble vurdert som litterært svake, mener Sørbø, er at tre av dem utvetydig tar opp en homoseksuell problematikk.

– Men Fangen skrev også om unge menn med en uklar kjønnsidentitet i seinere bøker. I Kvernen som maler langsomt er det en ung homofil mann som er gift, og som kjemper med sin drift. Fangen hadde ingen plan om å tie om dette temaet, sier han.

I Carl Fredrik Engelstads magistergrad blir bøkene karakterisert som et slags ideologisk nullpunkt for Fangen. Han var nær en nihilistisk posisjon, som han seinere overvant ved kristendommens hjelp. Det var kanskje også en grunn til å utelate bøkene.

Ikke et kampskrift

– Jeg synes disse tidlige bøkene er veldig interessante, både i sin desperasjon og i sin vilje til å ta opp tema som ikke var lett å skrive om, sier Sørbø.

Selv om romanen viser den strenge fordømmelsen av homoseksualitet i samtida, mener Sørbø det vil være tidsstridig å oppfatte Fangens debutroman som et kampskrift for homofil frigjøring.

– Hvilken virkning fikk det at han skrev åpent på den måten?

– Det er vanskelig å si, men det er i alle fall en slående kontrast mellom Fangens framstilling av unge homofile menn, og det utsideblikket som nøyer seg med å karakterisere dem helt fra utsiden, som var det vanlige – gjerne med en karakteristikk som pervers eller lignende. I den grad romanene ble lest, må de ha åpnet for å se nettopp innsida av en mann med homofil orientering. Karakterene er framstilt som sympatiske, men i umulige livssituasjoner, svarer Sørbø.

Fangen hadde ingen plan om å tie om dette temaet

—  Jan Inge Sørbø

Fangens homofile romanpersoner aksepterer samfunnets fordømmelse og avfinner seg med at deres legning ikke er godtatt.

– Dette er ikke en kampsak for dem, men et slags livsvilkår. Derfor er romanene ikke et kampskrift for rettigheter, men innlevende skildringer, påpeker Sørbø.

I Vårt Land og i leksikonartikler er det vanskelig å finne noen omtale av denne siden ved Fangens forfatterskap. I kristne sammenhenger har Fangen vært lest, men mest kjent som forfatteren bak salmen «Guds menighet er jordens største under» som han skrev under 2. verdenskrig.

Etter at Fangen ble med i Oxfordbevegelsen, ble også forfatterskapet sterkere preget av hans kristne omvendelse.

[ Ronald Fangen ønsket en kulturåpen avis, men måtte kompromisse med de andre gründerne ]