Da gjerdeløa fikk husrom i en silo

Kunst setter sterke følelser­ i sving – og da snakker vi ikke bare om indre bevegelser foran gripende komposisjoner. I løpet av året vi snart legger bak oss har spørsmål om innkjøp, pengebruk, gaver og om hva som er god og representativ kunst nådd høye temperaturer.

Gnom og kjempekvinne

I juni ble nisseskulpturen Santa, også kalt «analplugg-gnomen» av­duket i en rundkjøring i Gamle­byen i Oslo. Paul McCarthys knallrøde kreatur egget til debatt om rike folks, her eiendoms­millionær Christian Ringnes, mulighet til å utsmykke offentligheten med egen smak.

Munchmuseets valg av en syv meter høy kvinneskulptur til å pryde området foran det nye museumsbygget i Bjørvika, ble heller ikke udelt positivt mottatt. Tracey Emins The Mother viser en aldrende, naken kropp som ser ned. Uoriginal, malplassert og for stor, lød kritikken fra ­Kistefos-museets direktør­ William­ Flatmo på nrk.no. «En i overkant stereotyp inngang til hva en kvinne er eller skal være,» mente Vårt Lands kunstkritiker Kjetil Røed.

Konseptkunst-løa

Mer kontrovers skapte Nasjonalmuseets beslutning om ikke å kjøpe inn Marianne Heskes gjerdeløe. Prosjekt Gjerdeløa, Heskes flytting av en 350 år gammel løe fra Tafjord til Paris i 1980, regnes av mange som Norges viktigste konseptkunstverk. Nasjonal­museets direktør, Karin Hindsbo, argumenterte med begrenset budsjett og at museet allerede hadde kjøpt inn fotodokumentasjon av verket.

Toppunktet inntraff da Dags­avisens kunstkritiker Lars Elton gikk i strupen på Hindsbo. I kommentar i avisen refset han ikke bare avvisingen av løa, han satte også spørsmålstegn ved Hindsbo kompetanse og lederegenskaper. «Hvor mye skal man tåle», svarte direktøren i et Facebook-innlegg der hun beskyldte Elton for usaklige personangrep.

Kunst og kapital

Gjerdeløas fremtid fikk en endelig avklaring i slutten oktober. Sørlandets kunstmuseum kunne da avsløre at løa hadde blitt kjøpt inn av Tangen-samlingen for å inngå i den planlagte Kunstsiloen i Kristiansand.

Siloen på Odderøya er et ­kapittel for seg. Milliardæren ­Nikolai Tangen donerte i 2015 en enorm samling moderne kunst til Kristiansand by. Han forutsatte imidlertid at nettopp denne siloen skulle omgjøres til ­museumsbygg. Siden har diskusjonen gått friskt om hvilke føringer Tangen selv ville legge,­ samlingens verdi, offentlig penge­bruk og om «politisk spill» lokalt.

Kunstsiloen kom et langt stykke­ nærmere mål da regjeringen kunngjorde at den ville sette av 175 millioner kroner til bygging over statsbudsjettet 2019. Sørlandets kunstmuseum regner med åpning i 2021.

Bjarne Melgaard og Snøhettas A House to Die In rykket derimot flere steg tilbake da Oslo bystyre­ i september sa nei til bygging på Kikutkollen. «Døds­huset» har tidligere møtt arg motstand blant beboere på stedet.

Norske godbiter

Men det norske­ kunståret har ikke bare vært krangel om institusjonenes rolle. Det har også vært et år for å tørke støvet av et knippe av våre nasjonale ikoner – bautaene som har vært med å definere kunsthistorien slik vi kjenner den.

Kode i Bergen valgte seg ­romantikkens fremste formidler av norsk natur, bergenseren J. C. Dahl (1788–1857). Utstillingen J. C. Dahl – ­Naturens kraft ble den mest omfattende presentasjonen på over 30 år. Den viste Dahls utvikling som landskapsmaler og hans rolle i å forme forestillingen om Norge både hjemme og i utlandet.

Naturen er omdreiningspunkt også i Harald Sohlbergs (1869–1935) kunst. Med Uendelige landskap, la Nasjonalmuseet vekt på bredden i kunstnerskapet. Noe hadde skjedd på de knappe 100 årene siden J. C. Dahls tid. Sohlbergs mennesketomme landskaper speiler tvetydige, indre stemninger.

Eventyr, folkekunst og norrøn mytologi paret med art nouveau og japanisme er stikkord for Gerhard Munthes (1849–1929) kunst. Med Nasjonalmuseets vandre­ustilling Eventyrlige interiører­ fikk publikum servert den største­ mønstringen av hans design ­siden 1917.

LES MER: Gerhard Munthes ornamenter er instruksjoner i å se verden

LES MER: Sohlberg er min venn

Feiret seg selv

På sensommeren rundet Norges første ­moderne museum, Henie ­Onstad Kunstsenter, 50 år. Senteret, men sin tverrfaglighet og internasjonale profil, ble et etterlengtet tilskudd til 1960-tallets norske kunstoffentlighet.

25 år senere åpnet Astrup ­Fearnley-museet dørene. Med søkelys på etterkrigsekspresjonisme og (særlig anglikansk) samtidskunst, var museet en konkurrent til en på den tiden noe famlende Henie Onstad.

Blant Henie Onstads stor­satsinger i jubileumsåret finner­ vi en stor, retrospektiv Jakob Weidemann-utstilling. Et på mange måter traust og forståelig valg: Weidemann er en av våre mest folkekjære kunstnere, med tett tilknytning til senteret. På senhøsten var det duket for en nålevende berømthet: Håkon Bleken. Do Not Go Gentle viser 90-årige Blekens engasjerte og eksistensielle malerkunst gjennom et langt kunstnerliv.

Med Turn and Face the Strange benyttet Henie Onstad dessuten muligheten til å vise frem verk fra hele arkivet. Også Astrup ­Fearnley fant frem juvelene i anledning jubileet: rettere sagt en serie utstillinger med fem sentrale kunstnere i samlingen – alle amerikanske. Sist ut er Jeff Koons, som med sin lek med kitch og populærkultur oppnår skyhøye priser – og dertil tidvis krass kritikk – internasjonalt.

LES KOMMENTAR: Museene må tenke nytt, skriver Kjetil Røed

LES MER: Den museale fremtidslabben

Gammelt og nytt

Hva skjer når gamle mestere blir stilt ut sammen med nåtidige kunstnere? I Munchmuseets Måneoppgang lot den sørafrikanske maleren Marlene Dumas Edvard Munchs litografiserie Alfa og Omega (1908) være inngangen til slektskapet mellom ham og henne selv. Ingen kunne unngå å legge merke til hvor de evige temaene kjærlighet, melankoli og død utspant seg: I de avbildede ansiktene.

Nytt blikk på mer eller mindre kjent materiale kjennetegnet også Let the River Flow – om enn på ganske ulikt vis. Utstillingen på Office for Contemporary Art (OCA) rettet søkelys mot en ­eksplosiv politisk sak fra 1970-tallet: Alta-Kautokeinovassdraget. Samiske kunstnere var sentrale i motstanden mot utbyggingen, som gikk hånd i hånd med datidens miljøaktivisme.­ Hendelsen ble også viktig for utviklingen av ­samisk politikk. På OCA ble gamle arbeider vist sammen med verk som tar for seg arven etter Alta-saken i dag.

Et sterkt politisk engasjement går igjen i Per Kleivas kunstnerskap. Med Kniv i vatn viet Kunstnernes Hus årets siste store utstilling til Kleiva, som gikk bort i fjor. Kleivas motstand mot imperialisme, miljøødeleggelse og atomtrussel resulterte i flere ikoniske verk.

LES MER: Samisk kunst med politisk brodd

LES MER: Moralisten Munch

Fellesskap

Jumana Manna (1987–) spinner rundt maktstrukturer og økologi i sine filmer­ og skulpturer. I dokumentaren Wild Relatives, vist i separatutstillingen A Small Big Thing på Henie Onstad, følger hun flyttingen av frø mellom Svalbards globale frøhvelv og et senter i Libanon­ som forsker på regionalt jordbruk.

Orienteringen utover – mot vår tids utfordringer – var en klar ledetråd også på Høstutstillingen. Det får bli siste ord i denne (på ingen måte komplette) oppsummeringen av kunståret – og en gjetning om hva vi kan vente oss mer av i årene som kommer.

LES MER: Gjennom frøet skaper Jumana Manna et usedvanlig potent bilde

LES MER: Natur preger flere av arbeidene på årets Høstutstilling