Den museale fremtidslabben

Henie Onstad Kunstsenter (HOK) i Bærum fyller 50 år denne høsten. Festens høydepunkter har vært en jubileumsutstilling med gullkorn fra samlingen og bestillingsverket Blinded by the LEDs av elektronikaartisten Hans-Peter Lindstrøm. Den utsolgte, multimediale konsertserien trakk arven fra fortiden effektivt inn i nåtiden: HOK vil ikke bare betraktes som museum, men også som en eksperimentell og tverrkunstnerisk arena.

Visjonen om å være boltreplass for ny kunst og å lokke til seg både utøvende kunstnere og et bredt publikum, deler HOK med sine to skandinaviske forløpere, Moderna Museet i Stockholm og Louisiana utenfor København. Disse to runder begge 60 år i år – de er altså nøyaktig ti år eldre.

Barn av sin tid

Da HOK endelig åpnet dørene i 1968 hadde tyngdepunktet for den moderne kunsten for lengst flyttet seg fra Europa til USA. Maleri og skulptur var blitt utfordret av mer flyktige og tidsbaserte kunstformer som fluxus og performance. Skulle museene henge med, måtte de «åpne seg for det ukjente».

Dermed var grunnen lagt for en ny type museumsdirektør – en slags «sjaman» som kunne gli inn i og aktivt ta del i den kunstvirkeligheten han skulle representere. I norsk sammenheng var kunsthistoriker og pianist Ole Henrik Moe rett mann til rett tid, slik HOK-kurator Lars Mørch Finborud viser i boken Mot det totale museum (2012). Moe gikk uredd inn i oppgaven med å forvalte den enorme donasjonen fra Sonja Henie og Niels Onstad, som hele senteret hviler på.

HOK, som tross alt var et produkt av en Hollywood-stjerne og en skipsreders private penger, gled riktignok ikke sømløst inn i 60-tallets radikale kunstoffentlighet. Konfrontasjonen nådde et klimaks da kunstneren Willibald Storn blottet seg i protest mot spissborgerligheten under debattarrangementet «Hva skal vi med kunst i dag» i 1969.

Ingen kan likevel unngå å la seg imponere av listen over avangardistiske happenings de første 20 årene. Under Moe, som var direktør mellom 1966 og 1989, gjestet legender som John Cage, Karlheinz Stockhausen, Joseph Beuys og Laurie Anderson Høvikodden. Særlig Cage, som brakte med seg sin egen sopp (Cage var en lidenskapelig mykolog), er en levende del av senterets egen myteskriving.

En kjempekvinne

Ideen om det grensesprengende kunstsenteret hadde blitt prøvd ut i andre europeiske byer i tiårene før HOK. Ikke minst ble nevnte Moderna Museet i Stockholm, under ledelse av Pontus Hultén, en viktig forløper.

Noe av det første en får øye på når en ankommer Moderna Museet på Skeppsholmen i dag, er Niki de Saint Phalle og Jean Tinguelys fargesterke og lett kaotiske skulpturgruppe «Le Paradis Fantastique». Paret tilhørte gruppen Le Nouveau Realistes, og var på mange måter typiske representanter for et nytt og mer demokratisk og opplevelsesbasert kunstsyn. Hultén knyttet til seg disse «bråkmakerne», og museet sitter i dag på en stor samling verk.

Utstillingen «Hon – en katedral» (1966) må ha vært skjellsettende for mange av museets gjester. de Saint Phalle, Tinguely og den svenske kunstneren P. O. Ultvedt inviterte stockholmspublikummet inn gjennom vaginaen til en enorm kvinnefigur signert de Saint Phalle. Inni den 28 meter lange kroppen fantes blant annet en bar, et planetarium og visning av en Greta Garbo-film.

«Hon – en katedral» har en selvskrevet plass i museets kanon, og er blitt et referanseverk innen feministisk kunst.

Blått hav

Fra museet som humanistisk ideal glir tankene lett over til etterkrigstidens folkehjem. Ettersom velstanden økte, fikk folk flest også mer tid til å oppsøke kulturtilbudene. Og når menneskene lot seg friste ut av hjemmene sine, skulle de ikke bare rulles i avantgardekunst, men også få luft og lys.

Både HOK, Moderna Museet og Louisiana er plassert i åpne og grønne omgivelser ved sjøen – perfekt for familiære søndagsutflukter. Særlig slående er danske Louisiana, hvor den blå horisonten og slettene ned mot stranden er verdt besøket alene.

Tilbud om grønn rekreasjon har imidlertid aldri vært nok, det vet HOK og søstermuseene godt. Økningen i antall kulturaktiviteter, i alle fall i byene, har ikke gjort det lettere å fremstå som attraktiv.

Hva nå?

De siste årene har Henie Onstad funnet tilbake til sin tverrkunstneriske form, etter en mer famlende periode på 90-tallet – som blant annet skyldtes økonomi og konkurranse fra Samtidskunstmuseet og Astrup Fearnley. En egen avdeling for ny musikk er gjenopprettet, med økt satsing på bestillingsverk og konserter. Samtidig hanker senteret inn publikumsmagneter som Yayoy Kusama, Jacob Weidemann og Marina Abrahamovic.

HOK har kunnet vise til økte besøksstall og et bredere nedslagsfelt. Bak suksessen ligger sikkert systematisk arbeid. Samtidig er det ingenting som tilsier at «det totale museum» ikke har like stor relevans i dag som i 1968. I de tverrfaglige kulturhusenes tid er kanskje denne multitaskingen i større grad også blitt en selvfølge.

I mylderet av inntrykk kan HOK kjøre på med det de kan best. Norges første moderne museum forvalter et enestående arkiv – et modernismens og avantgardens skattkammer. Utfordringen ligger, som alltid, i å hanskes med det som skjer nå.