Det svevende håret hos Gerhard Munthe

Brenner kvinnenes hår? Det skulle man tro når vi ser denne rekken av rødhårede fruentimmer i Gerhard Munthes «Ildens lek» (1900). Håret rykkes inn i en heftig symbolrytme hvor abstraherte ildtunger i bakgrunnen utvikles til en slags scenografi – en kulisse – basert på kvinnenes hårpryd.

Munthe (1849–1929) forbindes gjerne med illustrasjonene til Snorres kongesagaer og den norske eventyrverden, men her på Nasjonalgalleriet presenteres både hans bidrag til interiørdesign og billedvever. Likevel er det kvinnehåret som treffer meg. Igjen og igjen ser jeg manker som løfter seg i denne utstillingen – svever – som om tyngdekraften ikke gjelder for denne delen av kroppen.

Ornament og figur

I Friere (Nordlysdøtrene) (1892) ser jeg tre frøkner i møte med isbjørner – og håret er nok engang i lys lue. Eller, om vi skifter perspektiv, er de blitt knudrete, forenklede former som ligner ornamenter skåret ut i tre. Håret er i ferd med å bli noe annet, det er fanget i en metamorfose, noe som jo også samsvarer med eventyret verket er basert på: I Kvitebjørn Kong Valemon blir tre friere til isbjørner.

Samme forvandling ser vi også i billedveven Najader (1904), hvor fiskene som leker med havfruer i hovedmotivet gjentas, i forminsket form, som maritimt betonte border nederst i bildet. Slike forenklinger av naturformer er karakteristisk for Munthe. Han mikser sammen impulser fra art nouveau, japanske kunsttradisjoner og gammelnordiske billedgods og skrur dem inn i sitt eget billedspråk.

Alt dette er interessant, og både utstillingen og Jan Kokkins bok om Munthe (som er utgitt for anledningen) er grunnsolide saker. Samtidig er den museale presentasjonen uvegerlig ganske stiv og konservativ. Som mange andre kunstnere noen generasjoner tilbake, blir Munthe lett en fange av kunsthistorien når han presenteres slik.

LES OGSÅ: Kitty Kielland var maleriets meteorolog, skriver Olav Egil Aune.

Eksponert for samtiden

For eksempel: De kantete figurene i Blodtårnet (1904), og den lagvise organiseringen av figurene i dem, minner meg om enkle videospill med dårlig oppløsning. En slags forsinket, men samtidig altfor tidlig, 80-talls-grafikk hvor bildet brytes opp i forenklede tablåer.

I Svømmende havfruer (1912) ser jeg kvinnehoder dukke opp av vannflaten, også de gjentatt flere ganger. Men er det egentlig havfruer? Til tross for Munthes dragning mot eventyr og myter er det desperasjon jeg ser i disse fruentimmernes blikk, noe som bringer tankene til flyktninger i Middelhavet, men også Vanessa Bairds You are something else på Kunstnernes Hus i fjor – hvor hun skapte kunsthistoriske dobbelteksponeringer ved å bruke Munchs Skrik (1890) og Kittelsens Nøkken (1904) som underlag for druknende flyktninger.

LES OGSÅ: Jakob Weidemanns tidlige verker vekker interesse hos dagens unge kunstnere, mener kurator.

Viktige berøringspunkter

Slike assosiasjoner kan lede i mange retninger – poenget mitt er at de er viktig for å få noe ut av kunst. Oppstår ikke disse berøringspunktene vil vi lett henfalle til kunstbetraktninger hvor vi gjentar godtkjøpstanker om kunstner og verk enhver kan google seg frem til. For å trenge inn i hva kunsten betyr for oss må vi tørre å berøres av den og skape idiosynkratiske og uregjerlige fortellinger som er våre egne, ikke kunsthistorikernes.

Derfor skulle jeg gjerne sett noen elementer som forstyrret den tørre presentasjonen av Munthe også. Noe som bragte det hele ut av balanse og inviterte betrakteren inn. Nasjonalmuseet har hatt noen ansatser til slike forstyrrelser, deriblant Dag Erik Elgins nylige intervensjoner i salene med historisk kunst i Nasjonalgalleriet, men museet burde driste seg til å ta slike grep i stort anlagte utstillinger som denne også. Slike forstyrrelser er verdifulle fordi de minner betrakteren på at kunst ikke bare er et kunnskapsfelt, men uttrykk som berører hva det vil si å være menneske. Historisk kunst bør derfor eksponeres for samtiden den vises i på en måte som løsner det faglige jerngrepet rundt kunsten.

LES OGSÅ: De norske «pariserne» på begynnelsen av 1900-tallet er samlet til utstilling på Lillehammer.

Ornamentets transformasjon

Å eksponere den historiske kunsten for oss selv – hvem vi er, hva vi har sett andre steder – er risikabelt, men avgjørende, fordi vi på denne måten kan hente ut et innhold fra verkene gjennom reelle møter mellom forskjellige tidsepoker. Det er erkjennelsesinnholdet vi må få tak i, om kunsten skal forbli viktig. At dette blir faglig «feil» er underordnet verdien av slike møter menneskelig sett, for uten slike dobbelteksponeringer synker den historiske kunsten tilbake i fortiden og innkapsles i den lærdes katalogisering av stilhistoriske epoker.

Det mest iøynefallende ved Munthe er hans visualisering av norsk sagahistorie og eventyrverden – ikke minst Snorres beretninger. Det er ikke så mye dette som interesserer meg ved Munthe, men rytmen som oppstår mellom liv og kunst med ornamentet som linse. Munthes transformasjon av alt fra kvinnehår til hester, blomster og fugler til repeterende mønstre vrir også om på noe annet enn den formen som gjentas. Det rytmiske i gjentagelsen insisterer på at jeg skal se noe som kanskje ellers ville havnet i periferien: Det er som en film som går i loop, hvor jeg ikke lenger er vitne til en fortelling som utfolder seg men insisteringen på en detalj i fortellingen.

Det ornamentale forbindes ofte med overfladisk pynt, men hos Munthe syr ornamentets rytme oppmerksomheten inn i et syn hvor tingen til slutt er det eneste jeg ser: Haren, håret, hesten, fisken.