Anmeldelse

Kan man si noe fyndig om hvor kunsten er på vei etter å ha sett Høstutstillingen? Kanskje ikke, men noe utkrystalliserer seg i årets utgave, den 131. i rekken.

Naturen, som kan være både kjent og ukjent, hellig og profan, preger flere av arbeidene. Et annet spor er minnearkiver over ting, historier eller hendelser som er skjulte eller i ferd med å forsvinne.

Flere av verkene er politiske­ eller åpent kommenterende overfor samtiden. Andre er mer lavmælte og stemningsdrevne.

Trestubbens indre liv

Klima­endringene er en understrøm i flere av verkene, men over ­realismen finnes det et lag av ­sanselighet, mystikk og ­besjeling.

Ta Marit Ellisiv Landseids rype­skulptur De uskyldige. Rypa er en av få arter som skifter­ farge når døgnet blir mørkere. Hvit ­kamuflasje er imidlertid ­meningsløst dersom vintrene blir snøløse. Heller ikke på Kunstnernes Hus har de forsvarsløse fuglene noe sted å gjemme seg. Likevel fremstår de nærmest overjordisk fredfulle.

Dynamikken mellom menneske og miljø går igjen i video­installasjonen Gullranke av ­Helene Torp. Her fletter forteller­personen Kenneth Westby sitt eget liv og historie sammen med stueplantens tilstedeværelse i leiligheten.

Det uutgrunnelige i naturen får et mer direkte uttrykk i lydskulpturen Treverk. Joakim Blattmann har gjort opptak av lyder under bark: Biller som kravler og treverk som tørker og strekker seg. Lydene har frekvenser som vi mennesker ikke kan oppfatte, men Blattmann har gjort dem hørbare for oss.

Vi får tilgang til en ukjent verden, og blir i samme slengen minnet på alt vi med våre sanseorganer (og fortolkningsrammer) ikke får med oss.

Symbolenes verden

Mystikken gir seg også til kjenne i bruk av symboler, mytologi og religiøse referanser. Materialer som honning, voks og gull drar tankene i retning av overgang, forvandling og lindring – konsepter som alt i alt ikke er ukjente i kunsten.

I Tomas Falla Eriksens tegne­serieinspirerte Al Khemet er alkymi et uttalt tema. De rikt utførte tegningene, de fleste av en futuristisk kvinnefigur, skal gjenspeile mentale prosesser og streben etter å «transformere og nå et høyere nivå».

Josephine Lycke tar skrittet inn i nyreligiøsiteten med sine Cosmic Energy Tools. Veggskulpturene er såkalte ladestasjoner, små symbolformer som besøk­ende kan stille seg under for å hente energier.

Minnearkivet

Den franske teoretikeren Roland Barthes har skrevet vakkert om fotografiet som sorgprosess. Mer overgripende forbinder han fotografiet med døden. Det fryser og gjengir øyeblikk av tid som ikke finnes mer. Med andre ord kan foto­mediet være et ypperlig medium for dveling ved epoker, tilstander og hendelser som er i ferd med å gå tapt.

Vårt Lands fotograf Erlend Berge har reist landet rundt for å dokumentere mer eller mindre nedstengte bedehus. Teknisk sett er bildet i utstillingen knivskarp, nærmest hyperrealistisk. Estetikken og skjørheten i rommet trigger like fullt vage minner og en fornemmelse av, nettopp, forbigått tid.

Blandingen av distanse og gjenkjennelighet går igjen i svart-hvitt-fotografiene til Klara Sofie Ludvigsen. Stedene hun dokumenterer er ikke «truet», men i dette tilfellet forsterker bruken av streker og «utvisking» følelsen av svunnen tid. Bildet Kraftstasjon kan ellers minne om kunstnerparet Bernt og ­Hilla Berchers fotoserier av gamle tyske industribygg.

Forfedres kamp

Også i år er video godt representert. Video­verk, som ofte inneholder ­dokumentarisk materiale, tar ikke sjelden for seg klare, politiske problemstillinger.

Wendimagegn Masreshas ­videoarbeid Unveil trekker linjer bakover i tid, mot etiopiske landsmenns historisk viktige motstandkamp mot koloni­makter mellom 1935 og 1941. Dette, fremhever kunstneren, er en kamp som er i ferd med å bli glemt, men som har hatt stor ­betydning for den senere borgerettighetsbevegelsen.

Historiske maktforhold, identitet, fortid og nåtid smelter sammen – for øvrig helt i tråd med profilen på årets kunstbiennale i Berlin.

I stedet for én lineær fortelling, har Mashresas laget et interaktivt lappeteppe av gamle opptak av i alt 3.000 etiopiske patrioter. Dermed knytter hun an til den tidlige videokunstens eksperimentering med teknologi og format.

En opprørt verden

Mange av trådene i årets Høstutstilling nøstes sammen i Johannes Engelsen Espedals Hotel Occidental. Den melankolske og gåtefulle installasjonen, som har stukket av med Høstutstillingsprisen for årets viktigste verk, er satt sammen av bearbeidede materialer som ­Espedal har samlet i nærområdet sitt på Østre-Toten.

Gammelt skrot har får nytt liv i en stille komposisjon som ikke gir noen entydige svar, men som hinter om hav og himmel, flukt, utopier og forjettede land.

Høstutstillingen kan virke overlesset og vanskelig å navigere i. Men egentlig er det ganske deilig å vandre rundt i en mønstring som tross alt gir få ytre føringer for hvordan å forstå kunsten og verden ellers.