De siste som selv deltok i krigen, er i ferd med å bli borte. Når eskene etter bestefar ryddes ut, er tiden inne for å lufte i lukkede rom og etablerte forestillinger. Kanskje er dette grunnen til at en jevn strøm av nye bøker kaster nytt lys på hvordan vanlige folk opplevde krigen.
Men mens bøkene nyanserer, mener mange at de norske krigsfilmene har kjørt seg inn i et spor hvor de forteller samme slags heltefortellinger igjen og igjen.
– Norske krigsfilmer gjentar bare seierherrenes historie. Skyggesidene ser vi ikke noe til, sier skuespiller og regissør Anders T. Andersen.
Max Manus ble den mest sette norske kinofilmen i nyere tid, med 1.165.271 besøkende. Også NRK-serien Kampen om tungtvannet hadde sensasjonelt høye seertall. På TV og nett har episodene blitt sett nærmere to millioner ganger. Om to uker har Kongens nei kinopremiere. Filmen er Norges Oscar-kandidat, og forteller om kong Haakons beslutning om å nekte å underkaste seg nazistene. Neste år kommer Harald Zwarts film om motstandsmannen Jan Baalsrud, en historie som tidligere har blitt dramatisert i Arne Schouens Ni liv.
Heltedåder
Vi må ikke glemme – det minner vi hverandre ofte på. Men hva skal vi huske? Om vi ser til norsk dramaproduksjon, ser svaret ut til å være at vi må huske de heroiske heltedådene. Men det er ikke der de viktige leksjonene ligger, mener Anders T. Andersen.
– Det er skyggesidene og gråsonene vi lærer av. Heltefortellingene bekrefter kun våre forestillinger av at krigen var en kamp mellom de gode og de onde. Men nå vet vi at verden er annerledes, sier Andersen.
Han har tatt en pause fra å instruere skuespillerne på Centralteatret i Oslo, hvor han forbereder premieren på teaterstykket Vrede. Stykket handler om en familie som slår sprekker når sønnen gjør hærverk på en moské. Tidligere i år viste Andersen frem kristen fundamentalisme i teaterstykket Martyrer på Nationaltheatret. Innimellom dette har han jobbet for å få laget film om Henry Rinnan, en film som skal «prøve å fremstille hele ham», som Andersen selv sier.
Andersen ville også gjerne kjøpt kinobillett for å se en norsk film om brakkebaroner, krigsprofitører, og om hva som skjedde med norske offiserer som byttet side under krigen.
– Alle som ikke har fått en stemme, som ikke er i språket og bevisstheten. Det er viktig å se nærmere på deres historier, for historien er det eneste kart og kompass vi har, sier Andersen.
– Hvorfor er det viktig å få fram et mer nyansert bilde av andre verdenskrig?
– Fordi disse historiene minner oss på at vi ikke kan ta noe for gitt. Det ser man så tydelig i dagens verden, at det er enormt sterke krefter i mennesket som vil menneskeverdet til livs.
LES MER: – NSB godkjente slavearbeid
LES MER: - Et bekmørkt kapittel, mener NSB
Det onde mennesket
Omtrent samtidig som norske kinogjengere satt i salen og heiet på motstandsmannen Max Manus, kom danskene med Flammen og Citronen –en film som problematiserte den danske motstandsbevegelsens rettsløse likvideringer av mennesker de trodde samarbeidet med nazistene. Og mens vi venter på Kongens nei, har krigsfilmentusiastene kunnet døyve abstinensene med den danske filmen Under sanden. Den retter kameraet mot Jyllands strender like etter krigen, hvor danskene tvang unge tyske gutter til å rydde strendene for miner.
Filmen rister i innarbeidede forestillinger om hvem som er gode og hvem som er onde. Her er ikke ondskapen noe som ruller inn over grensen i militære kjøre- tøy, men noe hver av oss bærer som en mulighet som kan slippe ut – om både omgivelsene og vi selv tillater det.
– Det er åpenbart at mennesket har stort potensial for ondskap. Det gjelder også det norske mennesket, sier Marte Michelet. For to år siden ga hun ut boka Den største forbrytelsen, som skildrer hvordan nordmenn tok del i jødeutryddelsen.
Produksjonsselskapet Fantefilm planlegger å lage film av boka, med Marius Holst som regissør.
LES MER: Min tro intervju med Marte Michelet
– Norske spillefilmer fra krigen har stort sett vært nasjonale epos, som har dyrket heltene og manglet norske kollaboratører. Det har blitt framstilt som om det var tyske Gestapo-soldater som hentet jødene, noe som har bidratt til at det inntrykket har festet seg. Men i virkeligheten var det ikke én eneste tysk soldat som arresterte én eneste norsk jøde. Det var det norske politifolk som gjorde. Vi sier at vi ikke skal glemme. Men i etterkrigstida var det klart at det var enkelte ting vi ikke skulle huske, sier Michelet.
LES MER: Kan angiveren tilgis?
LES MER: - Krigen har ikke gjort oss til bedre mennesker
Håndverk
Å lage spillefilm er krevende håndverk. Derfor blir det alltid bråk når noen lager film om historiske hendelser vi har et forhold til. Fortellingen må strømlinjeformes og strammes til, for å få plass til alle må flere historiske personer slås sammen til én – og fortellingen må spille på forestillingene publikum allerede har. En krigsfilm som ikke tar for gitt at publikum allerede vet noe om krigen, ville blitt lang og kjedelig.
Slik har den tyske nazisten blitt en gjenkjennelig figur i mange krigsfilmer. Et eksperiment: Tenk på en tysk nazist. Tenker du på en litt forfengelig mann? Ser du for deg hvordan han holder en sigarett? Hvordan han ler?
– Fiksjonsfilmene har ofte karakterer som gir seg selv, og som ikke trenger å forklares så mye, sier Marte Michelet.
– Derfor dukker de flate karikaturene av nazister ofte opp, altså den gla’-sadistiske nazisten uten følelsesregister, kontekst eller bakgrunn.
– Hva har det ført til?
– Det har gjort nazismen enklere og mer behagelig å forholde seg til. For vår nasjonale fortelling har det vært viktig å gjøre nazismen tysk.
Stryker medhårs
Mye kan forklares med penger. En forklaring på at norske krigsbøker utfordrer mer enn filmene, er at bøkene er mindre avhengig av å appellere bredt. Det mener Ulrik Eriksen, filmskribent i Morgenbladet. Tidligere i år kritiserte han heltedyrkingen i norsk film, i en kommentar i Morgenbladet og i et intervju med NRK.
– Bøkenes verden har en helt annen frihet til å trekke frem historier som utfordrer de rådende forestillingene. Filmprosjekter involverer derimot store pengesummer og investorer som vil ha pengene sine tilbake, sier han til Vårt Land.
Men penger er ikke alt. Når heltefortellingene har blitt en viktig del av historien, kan det også være fordi Norge i etterkrigstiden trengte en samlende fortelling, mener Eriksen.
– De første tiårene etter krigen kan jeg forstå at dette var viktig, for en lutfattig og ung nasjon. Men er vi ikke ferdig med nasjonsbyggingen nå? Har vi ikke blitt en nasjon?
Han understreker at han ikke vil forhåndsdømme krigsfilmene som nå er på trappene, men mener den foreløpige omtalen og promoteringen gir et inntrykk av at velkjente historier og perspektiver vektlegges i filmene.
– Det synes jeg vitner om manglende historisk nysgjerrighet, og manglende respekt for historiefaget. For når man lager historisk film, blir man på et vis historiker og skriver et innlegg i en historieforståelse. Det medfører et ansvar, og jeg synes det er rart at det ikke er større vilje til å fortelle historier som ikke er fortalt tidligere, sier Eriksen.
