Krigens eksplosive etterdønninger

Når tar krigen slutt? Den danske filmen Under sanden viser hvordan krigens grusomhet kan fortsette, også etter at de gode har vunnet over de onde. Filmen handler om en gruppe tyske krigsfanger som settes til å rydde miner langs vestkysten av Jylland. Her har den tyske okkupasjonsmakten satt ut rundt 1,5 millioner miner, for å forhindre de allierte i å gå i land.

Hvem skal rydde opp, nå som nazistene har kapitulert? For danskene er det åpenbart at det er tyske krigsfangers oppgave. Selv om de kun er tenåringer, som har blitt utkommandert i nazistenes tjeneste.

Den danske sersjanten Carl Leopold (Roland Møller) får kommandoen over 14 tyske ungdommer, som settes til å rydde stranden. Etter fem års okkupasjon, får de tyske tenåringene kjenne på hatet han har bygget opp mot nazistene.

LES MER: En mørk og morsom film om å bli fanget av frie rammer

LES MER: Filmen tør å stille de store spørsmålene om parforhold

Krigsforbrytelse

Geneve-konvensjonen slår fast at krigsfanger ikke skal settes til farlig arbeid, som minerydding. I Danmark mener derfor mange at det som skjedde på de danske strendene sommeren 1945 er en krigsforbrytelse.

Vi har vent oss til at det følger en historisk diskusjon i kjølvannet av nye krigsfilmer. Filmen har fått kritikk for å sette en dansk sersjant i kommando over tyske soldater, og for å vise engelske soldater som mishandler de tyske guttene. For slik var det ikke, mener danske historikerne. Likevel har konklusjonen blitt, at selv om filmen tar seg noen fortellertekniske friheter, så gir den et godt øyeblikksbilde av hva som foregikk på de jyske strendene, denne kaotiske, første sommeren i fredstid.

LES MER: Filmen vil få deg til å angre på at du ble voksen

Nytt blikk

Under sanden forsterker inntrykket av at vi står med begge beinene plantet i et erkjennelsesprosjekt. Vi ser nå at de historiene vi har blitt fortalt om krigen, har blitt formet av et ønske om å ha en historie vi kan leve med: De gode vant over de onde, slik at vi kan komme oss videre.

Men det vi vet, er at samtiden alltid er mer forvirrende, sprikende, og full av gråtoner enn slik den blir husket. Derfor har vi de siste årene stått i en strøm av bøker og filmer som ser på historien på nytt, og som peker på punktene hvor det knirker. Kanskje er det fordi generasjonen som opplevde krigen er ferd med å bli borte. Tiden er inne for å lufte i lukkede rom.

Ondskapen i oss

Filmen tar del i dette prosjektet, og er dermed typisk for vår tid. Den viser hvordan ondskapen kan piple fram i oss alle, om forutsetningene er tilstede. Om vi overbeviser oss selv om at noen mennesker er mindre verd enn oss.

Den kristne tanken om at vi er syndige mennesker som bærer ondskapen i oss, kan være vanskelig å svelge – og selge. I denne fortellingen, om hvordan krigens seierherrer behandlet krigens tapere, står dette menneskesynet sentralt.

Deilig å være norsk

Vi kjenner landskapet. Her har vi flydd drager og spilt minigolf. Det bare noen tiår etter to tusen tyske krigsfanger, mange av dem tenåringer, ble satt til å rydde 1,5 millioner miner fra sanden. Omtrent halvparten av dem døde, eller ble hardt såret på disse strendene. Derfor kan vi nå kan sole oss på dem.

LES MER: Flere filmanmeldelser fra Vårt Land

Regissør Martin Zandvliet forteller historien med en gnistrende intensitet. Vi holder pusten når skjelvende hender desarmerer landminer, krymper i stolen når seierherrene sjikanerer de tyske tenåringene. Roland Møller overbeviser som sersjanten som føler at krigens urett har gitt ham rett til å være sadist. Et ensemble av unge tyske skuespillere puster liv i historiene om soldater som har ble offer for dobbel urett: Først i krigstid. Så i det vi (med en viss arroganse) har kalt fredstid.

Under sanden viser hvordan ondskapen pipler frem i oss, dersom vi lar den. Filmen er ingen lystig opplevelse, selv om lyset til tider skinner gjennom sprekkene, også her.