Det muntre tidsvitnet

Hvordan skal en vurdere en roman om okkupasjonen av Norge, skrevet av et jødisk tidsvitne?

Mange spørsmål melder seg i det jeg setter i gang med å lese Elsa Dickmans roman Korsveien, som nå har blitt hentet opp fra glemselen, 77 år etter at den kom ut på norsk i 1946.

Selvbiografisk fiksjon

Det går raskt opp for meg at Korsveien ikke kun kan leses som fiksjon. En roman skrevet av en ung, norsk, jødisk kvinne under krigen, som tar for seg det mørke kapittelet om tyskernes deportasjon av jødene i Norge (i samarbeid med norsk politi og taxisjåfører), er ikke mulig å lese «kun» som en roman – rett og slett fordi det finnes ikke lignende tekster som beskriver den jødiske erfaringen.

Samtidig gir det ikke mening for meg å lese Korsveien kun som et historisk dokument som beskriver en tid og en erfaring fra innsiden. For Dickman har jo tenkt og arbeidet frem akkurat denne fortellingen om unge, jødiske Sissel – og gitt den en selvbiografisk fiksjonsform. Noe som står i kontrast til de mange selvbiografiene og memoarene som kom ut etter krigen, skrevet av norske ikke-jødiske menn.

Og det er i dette møtepunktet, mellom skjønnlitteratur og historisk, unik kilde, at Korsveien virkelig er interessant.

[ «Ulrich Boschwitz gir et presist bilde av hjemløshet» ]

Uff, dette kvinnelige

Høsten 1942 rømmer 24 år gamle Elsa Dickman fra Oslo til Sverige, etter at hennes tre brødre og far har blitt arrestert av tyskerne og internert på Berg leir utenfor Tønsberg. Dickman holdt seg skjult og klarte å rømme over grensen ved hjelp av motstandsbevegelsen. Den 26. november deporteres faren og to av brødrene med lasteskipet Donau til Auschwitz, hvor alle tre blir drept.

---

Roman

Elsa Dickman

Korsveien

352 sider, Dreyers forlag 2023

---

I 1945 utgir Elsa Dickman Korsveien på svensk. Året etter kommer historien om 23 år gamle Sissel Ullmann, som må flykte til Sverige etter at tyskerne begynner å arrestere alle jøder, ut på norsk. Romanen beskriver hvordan de jødiske kvinnene organiserte seg for å hjelpe familiens menn som ble internert, kvinneliv med lammende menstruasjoner, redsel for voldtekt, men også forelskelse og diskusjoner om ekteskapet, og hvordan motstandsbevegelsen består av en sammensatt gruppe av mennesker med helt forskjellige motiver for sine gjerninger.

I Norge var mottakelsen av Korsveien i de to første årene etter krigen overveldende negativ. Boken forsvinner helt og får ingen plass i norsk holocaustminnekultur.

[  «En strak vei til katastrofen» ]

I den nyutgitte bokas informative forordet, peker førsteamanuensis Madelen Marie Brovold på hvordan de mannlige, ikke-jødiske litteraturkritikerne vrir seg i stolene sine over den lettlivede måten Dickman beskriver sin krigshistorie på. Hvor ubehagelig og lite interessant de synes det er at det kvinnelige perspektivet dominerer i romanen, og hvor lite dokumentarisk hun går til verks. Det er feil, feil, feil.

Rett etter krigen er det strenge regler for hvordan historien om krigen skal skrives, ikke minst om hvem som er heltene i denne nasjonale fortellingen. Det er en norm som har holdt seg forbausende sterkt.

Den muntre forteller

Forordet til Bruvold, som springer ut av et doktorgradsarbeid om jødiske motiver i norsk litteratur, ruster leseren med et blikk som gjør at en ikke faller så lett for fristelsen til å stille seg til doms over stilen til Dickman. Jeg får snarere øynene opp for flere interessante trekk ved Dickmans muntre og freidige «ungpike»- stil.

Korsveien står, sammen med Jan Erik Volds Ruth Maiers dagbok (2007) i særstilling i norsk krigslitteratur. Disse to verkene er de eneste i sitt slag som beskriver krigen sett fra et jødisk, kvinnelig perspektiv, i «sanntid» mens krigen pågikk. Uten memoarens tilbakeblikk og overblikk.

Den litterære dagbokformen til Maier gir et innblikk i et dramatisk og sanselig ungt liv, som i sitt siste brev til sin kjære Gunvor Hofmo, skrevet på frakteskipet Donau, ser døden i hvitøyet og vet hva som venter henne. Mens Korsveien beskriver, med en til tider ubegripelig munter positivisme, et ungt liv som bare i aller siste øyeblikk forstår hvilke farer som jødene står ovenfor, også i Norge.

[ Mener svikt i alle ledd førte til det norske holocaust ]

Fortrenging

Denne freidige og friske munterheten til Elsa Dickman kan forklares innenfor rammene av sjangeren ungpikeroman, som med en lett og positiv tone skildrer de klassiske situasjonene som en ung kvinne møter på sin vei mot å bli voksen. Men Korsveien er ulik noen annen ungpikeroman, fordi krigens trykkende nærvær er til stede som et rungende fravær.

Det muntre blir det skremmende i romanen, det som maskerer desperasjon, det som er dypt tabuisert. Til og med når Sissel ikke vet om hennes egen familie er i live, er ikke skrekken og sorgen tilgjengelig for henne.

Det muntre blir det skremmende, det som maskerer desperasjon, det som er dypt tabuisert

—  Hilde Slåtto

Munterheten, som tar form som en overlevelsesstrategi, er interessant nok en del av det samtidige blikket – det som jobber så hardt for å skape en normalitet, og som nesten gjør at Sissel Ullmann ikke tror på at farene som er rundt henne, er dødelige.

[ Store deler av Joanna Rubin Drangers slekt forsvant ]

Krig gjør noe med språket. Man ser det igjen og igjen når man leser litteratur som omhandler de ekstreme erfaringene som skapes i krig. Noen vitneskildringer tyr til en absolutt objektivitet uten følelser, for å nå frem med sin sannhet. Andre lar krigens hendelser tre helt i bakgrunnen for å la traumet vise seg i hvor en styrer blikket.

I Elsa Dickmans språk blir det muntre et symptom – ikke bare på personlig fortrenging. Det blir et symptom på hvor ufattelig det var for jødene (og det norske samfunnet) å innse at jødene stod ved en korsvei, hvor den ene veien førte til den visse død.