Anmeldelser

Bjørn Westlies «Mørke år»: En strak vei til katastrofen

Bjørn Westlie beskriver fordommene, hatet og konspirasjonsteoriene som banet vei for forbrytelsene mot de norske jødene. Men han presser kildene i forsøket på å gjøre veien bein og ukomplisert.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Når ble veien som ledet til utryddelsen av de norske jødene, påbegynt? Startet det med de tyske okkupantenes inntog i april 1940? Eller med myndighetenes innkreving av lister over jøder like etter? Eller med likvidasjonen av jødenes eiendom?

Det hele startet langt tidligere, ifølge Bjørn Westlies nye bok Mørke år. Veien til katastrofen besto av fordommer, hets og konspirasjoner i norsk hverdagsliv, religiøse sammenhenger, politikk, presse, kultur og justisvesen. Forfølgelsen av jødene kom ikke med de tyske nazistene, den hadde allerede startet i nordmenns tanker og hjerter.

Westlie, som i flere tidligere bøker har kastet lys over mørke og ubehagelige sider ved norsk krigshistorie, har denne gangen laget en kort, men mangslungen katalog over jødehat i Norge på 1930-tallet. Slik vil han beskrive hva slags «meningsbærende klima som nazistene overtok og videreførte fra 1930-tallet».

Fremfor alt gjør Westlies samlearbeid denne boken verdifull. Den garvede journalisten og historikeren har tråklet et utall forskningsarbeider, memoarer, masteroppgaver og avisartikler etter utslag av fordommer og hat rettet mot jødene. Han sorterer og presenterer det han finner kortfattet og effektivt på skarve 200 sider. Dette er en jødehatets readers digest.

Én rettlinjet historie

Hatet, fordommene og diskrimineringen rettet mot jødene på 1930-tallet er kjent, og Westlie har mye forskning og litteratur å dra veksler på. Fremfor å nærlese og fremlegge ny dokumentasjon er Westlies ærend å forene det vi vet om temaet i et sammenhengende narrativ. Det går ut på at det var så mange negative og hatske holdninger til jøder på 1930-tallet, at det med nødvendighet fikk betydning for den grufulle skjebnen de norske jødene møtte i tiåret som fulgte.

Westlie legger så stor vekt på dette rettlinjede narrativet at det tidvis går ut over bokens verdi som historieskrivning og leseopplevelse. Kildene blir noen ganger behandlet selektivt og sjablongmessig for å passe inn i historien. Jeg skulle gjerne sett at boken var mer spørrende, tolkende og analytisk. Dette er ikke en bok som følger den velkjente litterære teknikken «show, don’t tell»: Her blir vi gjentatte ganger fortalt hvordan ting «må ha» vært og hva som er den rette måten å forstå kildene på. Vi blir sjeldnere vist hvorfor.

Vekten som legges på å innrullere fortidens mennesker blant «broleggerne», kan tidvis bli for stor. Westlie kan for eksempel trekke frem teologen og Israelmisjonens formann Christian Ihlens stereotype fremstillinger av jødene som «pengefolket» og gjøre et nummer av at Ihlen skrev dette i 1936 «da nazistene i Tyskland var i ferd med å frata jødene deres sivile rettigheter». Dette uten å nevne at Ihlen i samme tekst tok sterkt avstand fra Hitler-Tysklands behandling av jødene, som han kalte både umenneskelig og ukristelig. Ihlen ender opp som en endimensjonal «brolegger», som det blir lett å fordømme med dagens øyne. Jeg vil ikke frikjenne Ihlen for noe som helst, men jeg skulle gjerne ha sett flere nyanser i håndteringen av stoffet. Det tror jeg kunne ha gjort kildene mindre fremmede for oss. Forfatterens narrativ hviler tungt over de historiske kildene.

Forfatterens narrativ hviler tungt over de historiske kildene.

—  Haakon Bekeng-Flemmen

Omgår spørsmålene

For drøyt 20 år siden beskrev historikeren Odd-Bjørn Fure noen fundamentale spørsmål som gjensto i forskningen omkring deportasjonen av norske jøder. Ett av dem var: «Hvilken rolle spilte de rasistiske og antisemittiske holdninger som er kjent fra mellomkrigstiden for jødenes skjebne?» Westlie nevner dette spørsmålet på bokens siste side, som en av sine inspirasjoner. Jeg oppfatter det også som et veldig interessant spørsmål. Altså ikke om hvorvidt det fantes jødehat på 1930-tallet, det gjorde det i monn, men om hvilken rolle dette spilte for de senere overgrepene. Det er et spørsmål som oppmuntrer til nærlesninger av tidens tekster i et forsøk på å forstå sammenhengene mellom hva personer, organisasjoner og institusjoner skrev og gjorde på 1930- og på 1940-tallet. Finner vi spor etter 1930-tallets jødehat i det som ble sagt, skrevet og gjort under krigen? Hvordan skal vi forstå sammenhengen mellom fremmedfrykt og viljen til å støtte eller neglisjere vold? Denne boken stiller ikke så mange slike spørsmål.

---

westlie

Sakprosa

Bjørn Westlie

Mørke år. Norge og jødene på 1930-tallet

237 sider, Res publica 2022

---

Den diskuterer heller ikke hvor representative ulike kilder egentlig var i sin tid. Denne utfordrende historiske problemstillingen blir isteden omgått med formuleringer om hvordan forholdene – igjen – «må ha» vært. For eksempel trekkes det frem at teolog og indremisjonsleder Ole Hallesby i 1934 fremstilte Hitlers sosiale, moralske og religiøse «folkereisning» i positive ordelag. I alle fall denne leseren får behov for å vite mer om hvilken gjennomslagskraft Hallesbys syn på Hitler i 1934 fikk. Men Westlie slår simpelthen fast: «Hvordan han forholdt seg til utviklingen i Tyskland og behandlingen av jødene der må også ha påvirket mange prester fordi han fra 1908 til 1951 foreleste studenter ved Menighetsfakultetet.» Det virker litt lettvint å bare forutsette at Hallesbys forelesninger over dogmatikken var en formidlingsarena for politiske oppfatninger om Hitler.

Oslo høsten 1940

Problematisk om Hallesby

Westlie har organisert sine mange eksempler i sju hovedområder: kristenliv, bondebevegelse, vitenskap, hverdagsliv, presse, kulturliv og justisvesen. Kapittelet om kristenlivet er etter min mening et av bokens mest mangelfulle. Westlie finner riktignok flere gangbare eksempler på at teologer kritiserte og endog demoniserte jødene. Bildene Israelmisjonens generalsekretær Bjarne Hexeberg tegnet av den «evige jøde som vi har vandrende her midt iblant oss», som «vil regjere», og som derfor har fattet interesse for penger og finans, minner på slående vis om nazistenes påskudd for forfølgelsene noen år senere. Og man kan spørre seg om hvorfor det ikke er tatt et tydeligere oppgjør med spredningen av jødehat og støtte til nazistene i det katolske organet St. Olav.

Men beskrivelsen av Ole Hallesbys «agg mot jøder» oppfatter jeg som uholdbar. Jeg er på ingen måte ute etter å forsvare eller unnskylde Hallesby og hans tidlige forhåpninger til Hitler eller syn på ulike folkeslag. Men den sammensetningen av løsrevne og misforståtte sitater som her brukes for å fremstille Hallesby som «antijødisk», er snodig. Bruddstykker fra en tekst om Hallesbys bekymringer for verdenssituasjonen, som faktisk ikke handler om jøder, blir lappet sammen med en formulering tilskrevet Hallesby, om at jødene kunne havne i «historiens skammekrok» om de ikke omvendte seg til kristendommen. Sistnevnte kryptiske sitat blir ikke forklart for oss, og Westlie oppgir heller ikke hvor Hallesby skal ha skrevet dette. Det etterlatte inntrykket er – i alle fall muligens, for det forblir uklart hva Westlie mener han har vist med disse sitatene – at Hallesby fryktet at jødene var i ferd med å få verdensherredømme og at professoren hadde sympati for Hitlers syn på jødene. Det tviler jeg på er riktig.

Beskrivelsen av Ole Hallesbys «agg mot jøder» oppfatter jeg som uholdbar.

—  Haakon Bekeng-Flemmen

Det er mye interessant som kunne sies om Ole Hallesbys forhold til jødene og hans diskusjoner om israelfolkets rolle i endetiden, noe av det er sikkert egnet for moralsk fordømmelse med dagens øyne, men de pussige konstruksjonene som fremmes her, skjemmer Westlies viktige bok.

Det står for øvrig ganske lite om Den norske kirke i boken. Når det i det siste har vært en diskusjon om hva kirkens menn egentlig visste om den planlagte aksjonen mot jødene, ville det være nyttig å se etter sammenhenger mellom kirkens holdninger til forfølgelsene på 1940-tallet i lys av synet på jøder noen år tidligere.

Mange områder

Et overbevisende fremstilt tema i boken, som også er velkjent og godt dokumentert, er antisemittismen i deler av den norske bondebevegelsen. Det samme kan sies om av den vitenskapelige rasehygienen, et tema Westlie skrev en egen bok om på 1990-tallet. Et ytterligere felt Westlie er godt bevandret i, er pressehistorien. Han gir treffende beskrivelser av hvordan ikke minst Aftenposten spredte jødehat og unnskyldte overgrepene i Tyskland. Denne delen av boken burde ses i sammenheng med Westlies forrige bok, Det norske jødehatet, som beskriver hvordan de samme avisene skulle spre NS’ antisemittiske propaganda under krigen.

Boken skifter tone når Westlie tar for seg ulike memoarer og personlige vitnesbyrd om rasisme og sosial utestengelse. Beskrivelsen av hvordan beboere på Gåsøya i Bærum forsøkte å hindre at jøder kjøpte hus på øya, og Westlies nylesning av tidligere intervjuer med jøder i Trondheim, er noe av det som bringer gjenkjennelige inntrykk av hverdagsrasisme og eksklusjonsmekanismer.

Kapittelet om holdninger til jøder i kulturlivet er interessant og noe jeg skulle ønske meg en egen bok om. Beskrivelsene av hvordan fordommer og antisemittisme satte preg på norsk teater, sier noe også om betydningen av teateret i det norske samfunnet. Delen om norsk musikkliv virker dessverre nesten uferdig og handler i stor grad om forfølgelse av musikere på 1940-tallet. Billedkunsten er ikke tatt med, et felt hvor jeg tipper Westlie kunne ha gjort interessante funn.

Den delen som mest overbevisende trekker linjer fra 1930-tallets syn på jødene og til okkupasjonstiden, gjelder justisvesenets holdninger overfor, og utestengning av, jødiske flyktninger. Forvaltningens praksiser, rutiner og språkføring fikk jo konkrete konsekvenser, noe som gjør dem mer håndgripelige enn den mer luftige mistenkeliggjøringen av jødene i offentligheten.

Bjørn Westlie har laget en opplysende oversikt over 1930-tallets jødehat. Med mer faglig omsorg fra forlag og eventuelle konsulenter kunne kildene ha blitt litt mer nyansert behandlet, prosjektet noe mer analytisk ambisiøst – og antallet feil og mangler i sitater og kildehenvisninger redusert. Det fortjener et slikt prosjekt.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser