Kultur

Joanna Rubin Dranger har forsket på egen slekts historie: – Visste ikke de var på gestapos lister

ROMAN: Joanna Rubin Dranger fant slektningenes navn på Gestapos lister over jøder i Sverige. Familiehistorien ble mørkere jo mer hun lette.

Dette intervjuet ble først publisert i mars 2022. Dranger vant Nordisk Råds litteraturpris tirsdag, og vi henter derfor frem intervjuet på nytt.

I fire år har hun jobbet med å spore sin egen slekts historie. Den er blitt mørkere for hvert svar hun har funnet på sine spørsmål. Da hun begynte, visste hun ikke i hvilken grad den skulle handle om Holocaust. Tittelen på hennes dokumentarroman er den jødiske bønnen Husk oss til livet.

– Jeg har kjent på viktigheten av å fortelle, men det har vært vanskelig å tenke at andre ikke skulle tro det var like viktig, sier hun på telefon fra Stockholm.

Tidlig i boka forteller Dranger at hun som tenåring strevde med et mørke som hun verken forstod eller klarte å styre. Fra tante Susanne fikk hun Art Spiegelmans tegnede roman Maus som handler om Holocaust. Det var lenge før hun visste at hun selv skulle tegne slike bøker. Nå blir hennes nye bok sammenlignet med nettopp Maus.

Susanne lette også etter familiens historie, men fant ingenting. 48 år gammel ble hun rammet av tung depresjon. En dag forlot hun sykehuset og tok sitt liv ved å gå ut i vannet.

Også i dag

– I mitt dypeste mørke opplevde jeg en så sterk forakt for meg selv og min egen svakhet at det føltes som jeg bar nazismens forakt og hat inne i meg, skriver Rubin Dranger i boka.

Der forteller hun også at hun flere ganger har malt over hakekors som er malt på familiens hus i Stockholm. Hun vet ikke om hærverket skyldes at familien hennes er jødisk eller om det er fordi mannen hennes er mørk. I det harde arbeidet med boka har hun mange ganger tvilt på om familiens historie kan angå andre. Folk nær henne har lurt på hvorfor hun interesser seg så sterkt for slektninger som levde for lenge siden.

– Da jeg begynte, visste jeg ikke at det var så mange av mine slektninger som ble drept. Hvordan kunne jeg gjøre mennesker som vi ikke visste så mye om, relevante? Boka tar dessuten opp mye som ikke akkurat styrker den svenske selvbevisstheten med tanke på hvordan Sverige forholdt seg under krigen, sier hun.

---

Joanna Rubin Dranger (52)

  • Svensk forfatter, tegneserieskaper og illustratør.
  • Hennes tidligere bok Frøken Livredd & Kjærligheten (2000) er også oversatt til norsk.
  • I 2008 kom voksenboka Alltid redo att dö för mitt barn.
  • Aktuell med den tegnede dokumentarromanen Husk oss til livet (Spartacus)
  • 21. april deltar hun når HL-senteret stiller spørsmålet «Hvordan formidle Holocaust til nye generasjoner?»

---

Hun hadde kanskje hørt nevnt de omfattende svenske registrene over landets jøder, registre som ble sendt til Gestapo.

– Å finne sine egne slektninger skrevet inn med sirlig og prydelig håndskrift er noe helt annet enn å bare høre om at registrene fantes. Det framgår at de har finlest de jødiske forsamlingenes tidsskrifter for å få fram disse opplysningene, sier hun.

Avvisende prest

Siden tenårene har Dranger tilhørt den jødiske forsamlingen i Stockholm, men hun vokste opp uten å vite mye om familiens jødiske tilhørighet. Da hun gikk til kristen konfirmasjonsundervisning på 1980-tallet, likte hun bibelhistoriene og de filosofiske samtalene. Hennes «fillemorfar» frarådet henne å la seg konfirmere, for «hvis det skjer igjen, vil kanskje ingen hjelpe deg, verken jøder eller kristne». Joanna spurte presten om hun kunne fullføre kurset uten å konfirmere seg. Svaret hun fikk fra den provoserte presten var: «Dere jøder, dere er ikke akkurat misjonærer!»

I boka diskuterer hun med mannen sin om denne historien bør med. Han synes absolutt det fordi leserne vil gjenkjenne det som en utstøtende handling fra en voksen autoritet. Selv tenker hun at det var gjennom denne hendelsen hun ble klar over hvor ikke-jødisk oppveksten hennes var.

Husk oss til livet

Oldefar Aron

Hennes oldefar Aron levde etter mottoet: Det er ikke farlig. Han vokste opp i Bialystok i Tsar-Russland. I dag ligger det i Hviterussland, den delen av verden der det den gangen bodde flest jøder. De svært voldsomme pogromene oldefaren rømte fra på tidlig 1900-tall ble rapportert i amerikanske aviser, men var ukjente i Norden.

Aron og ektefellen Rebecka rømte til Sverige med sitt lille barn. Der begynte han som kramkar og startet etter hvert forretning i den lille bygda Hindås utenfor Göteborg. På få år klarte han å forsørge den voksende familien. Han startet også seinere forretning i Göteborg. På landet opplevde familien ingen antisemittisme. Aron ble en populær skikkelse. I byen var det annerledes på 1930-tallet.

Aron og Rebecka ble svært glad i svigersønnen David, Joannas morfar. Etter krigen prøvde David å finne ut hva som hadde skjedd med mor, far og søsken hjemme i Polen. Han fant ikke ut noe, og snakket aldri om det.

Familien som forsvant

Joanna Rubin Dranger hadde lenge tenkt at familiehistorien måtte fortelles. En folkelivsgransker hadde allerede samlet noe i en bok. Hun har også mange ganger lyttet gjennom lydopptak av mormoren og hennes søsken. Men det er først de siste fire årene at hun har gått systematisk til verks.

– En avgjørende hendelse var da jeg intervjuet min mammas kusine om morfar David. Da innså jeg at det fantes mye som ikke stemte og at folk var savnet. Hennes to fotoalbum fra familien i Grodno like før krigen, åpnet en dør til en verden jeg ikke har kjent til. Det er først da jeg ble kjent med morfars familie i Polen. Familien som forsvant.

Alt mora hennes fortalte om fotoet på veggen hjemme var at det var morfars familie og at de bodde et sted nær grensen mellom Russland, Polen og Litauen.

Joanna Rubin Dranger

Søkte trøst

– Hva har det kostet deg å grave fram historien?

– Jeg måtte sette meg inn i hva som skjedde med jødene på en rekke steder i Polen og Litauen. Jeg visste ingenting om at mine slektninger ble drept i leirene. Det påvirket meg sterkt. I perioder ble alt jeg leste om for mørkt å bære og jeg ble tvunget til å legge det bort, forteller hun.

Da søkte hun trøst i naturen. I perioder løp hun hver morgen.

– I måneder gikk du uten å skjønne hvordan du skulle pusle materialet sammen, og du skriver at du føler skyld. Hvorfor?

– Jeg vokste opp i et svensk miljø med med jødisk-svensk mamma som var arkitekt. Hun var barnet til mannen med en familie som var forsvunnet. I hennes verden var dette ikke noe man pratet om. Hennes strategi var at alt skulle være normalt og lyst. Alt som var koblet til mørket var farlig. Man kan drukne i det. Derfor bør man skjerme seg, svarer hun.

– Hvor kommer skylden inn?

– Jeg holder på med det mørket som har vært skjult i min familie. Morfar kunne ikke prate om det med sine små barn. Det var ingen som sa at de ikke kunne spørre, men mørket fantes. For mamma var det maktpåliggende det var farlig. Det minner om hvordan visse barn av holocaustoverlevende har fortalt at de har kjent at de må være familiens glede og lys, svarer Rubin Dranger.

Vrangforestillinger

– Du siterer det sentrale jødiske begrepet tikkun olam – å reparere verden. Er det det du forsøker?

Hun svarer ved å referere til boka Jeg er jøde, som legen David Abrahamsen skrev i 1935, og som ble gjenutgitt i 1985. Han skrev den for å imøtegå fordommer og gi kunnskap om jødisk historie, tenkemåte og dagligliv.

– Han prøvde å forklare at vi er akkurat som alle andre. Den eneste forskjellen er at vi har opplevd antisemittisme siden vi var små. Det finnes en desperasjon der når han prøver å si at rasisme og antisemittisme bare er vrangforestillinger. Jeg kjenner samme desperasjon. Jeg vil vise hvor lett det er å fremmedgjøre en gruppe og hvor fort det kan gå.

Husk oss til livet

Morshjerte

– Hva tenker du som mamma?

– Det er bokas kjerne. Alt faller tilbake på det å ikke kunne beskytte sine barn. Både for meg som mamma, men også på et eksistensielt plan for menneskeheten, at vi, som dyrene, har behov for å beskytte våre barn. Det er knyttet til sterk smerte og angst å kjenne at man ikke kan det.

– Jo flere som forstår farene med rasisme og antisemittisme, og hvordan propaganda og falske nyheter har skapt livsfarlige tilstander i historien og kan skape det i framtida, desto mer beskyttet er kanskje mine og andres barn. Det er min drivkraft.

Jeg vil ikke at jødiske barn skal måtte bære på dette at bare for 80 år siden ble over en millioner barn drept midt i Europa.

—  Joanna Rubin Dranger

Hennes eldste datter som fyller 20, har lest mammaens bok og har selv skrevet om lignende forhold.

– Mine to andre barn, som er 11 og snart 13, får ikke lese den før de blir større. Jeg vil ikke at jødiske barn skal måtte bære på dette at bare for 80 år siden kunne over en millioner barn ble drept midt i Europa. Det skal de slippe å ta inn og bære som barn, sier Joanna Rubin Dranger.

Zelenskyj og chutzpah

Hun ser mørke trekk i vår tid.

– Hitlers angrep på Polen og Putins krig mot Ukraina har klare paralleller. Nazistene påstod at de ikke hadde ansvar for krigen. Det var det jøder og Polen som hadde. Det vi ser med Putin er en kopi av akkurat dette med å legge skylden på andre. En annen parallell er hvordan vi ser på flyktninger i dag. Livet avhenger av hvilke papirer man har. Men identitet er ikke noe som er fastlagt. Slike grupper vi sorterer mennesker etter, finnes ikke. Vi er alle individer, sier hun.

I sosiale medier ser hun bilder av barn fra et jødisk barnehjem i Ukraina som har landet i Israel. Hun ser også jødiske ukrainere som strider med en kippa under hjelmen.

– Det er en spesiell situasjonen at president Volodymyr Zelenskyj er jøde. Han framstår som en fantastisk person. Det er inspirerende, og det jiddiske begrepet chutzpah illustrerer hvordan han håndterer krigen.

Begrepet kan innebære at du kombinerer frekkhetens nådegave med stort personlig mot.

– Aron, min mormors pappa, var også en slik person. Hvordan kunne han være så uredd til tross for alt han var utsatt for? Alle seks barna hans forteller det samme som mange andre. Det fascinerer meg som er helt motsatt. Jeg er alltid redd for at alt skal være farlig, sier Rubin Dranger.

Frøken livredd

Hennes tidligere bøker som Frøken Livredd & Kärleken og Fröken Märkvärdig & Karriären har også et mørke i seg, men er alle humoristiske.

– Jeg har uttrykt meg gjennom svart humor. Denne er mye mindre humoristisk. Til felles har de de naivistiske og ekspresjonistiske tegningene og mye mørke.

– Så Frøken Livredd har skrevet denne boka?

– Ja, absolutt. Da de tidligere bøkene kom ut, ville jeg ikke prate om dem som selvbiografiske. Men en kollega kalte det i stedet selvmytologisk. Det likte jeg. I mine tidigere bøker prøver jeg å fange en eksistensiell virkelighetsskildring. Uroen og sensibiliteten over at verden hele tiden på ulike måter er ubegripelig og dermed risikerer å være farlig, finnes som en rød tråd i alle bøkene, sier hun.

Et lyspunkt

Slektsgranskingen har resultert i at hun både har funnet levende slektninger i Tel Aviv – og navnet på et barn som døde. Mammaens kusine har to fotoalbum. Der finner hun er bilde av morfarens søster med et barn på armen. Et barn uten navn. Etter et omfattende arkivsøk finner hun navnet på den lille gutten – Faivel. Når noen ikke lenger blir husket, dør de for andre gang. Nå blir Faivel minnet.

– Dine nye slektninger i Israel vil du ha ny kontakt med dem?

– Her om dagen fikk jeg en melding fra Chaim. «I love you» skrev han. Jeg har vist ham fortellingen før den ble publisert. Det er en veldig lys del av dette at vi har fått kontakt. Det kunne jo vært slikt at vi ikke likte hverandre, men møtene har vært så varme, forteller Dranger.

---

BOK

  • Husk oss til livet
  • Joanna Rubin Dranger
  • Spartacus forlag

---

Joanna Rubin Dranger
Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kultur