Kultur

Synne Corell mener svikt i alle ledd førte til det norske holocaust

HOLOCAUST: Jakten på jødenes eiendom i Norge er en krigshistorie med nordmenn i alle ledd. I boka Likvidasjonen viser historiker Synne Corell at byråkrater, banksjefer, advokater, politimenn og kjøpevillige kunder sørget for at landsmenns eiendom byttet hender.

Åtte millioner kroner (vel 180 millioner i dagens kroneverdi) stod på Likvidasjonsstyret konto ved krigens slutt. Verdiene var inndratt fra de 2.200 jødene i Norge. Det er det som kalles den økonomiske likvidasjonen av jødene. Historiker Synne Corell har i tre år gjennomgått arkivene og skrevet boka Likvidasjonen. Med svært få unntak er det historien om nordmenn som villig har stilt opp for nazistene.

Etter Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten og påfølgende debattbøker har spørsmålet vært hvor tidlig man kunne være klar over jødeforfølgelsen i Norge.

– Jeg mener at forberedelsene startet tidligere enn det før er antatt, sier Corell.

---

Synne Corell

  • Historiker med doktorgrad fra Universitetet i Oslo, født i 1973.
  • I boken Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker, som utkom i 2011, retter hun et kritisk blikk mot den norske historieskrivingen om andre verdenskrig.
  • Aktuell med boka Likvidasjonen som er skrevet etter et treårig prosjekt ved HL-senteret.

---

Likvidasjonen

Flere ledd

Andre historikere har vektlagt at aksjonene mot jødene kom brått og uventet.

– Jeg er enig i at arrestasjonen i oktober og november 1942 kom brått på. Det var antagelig meningen fra det tyske sikkerhetspolitiet side. Ar det kommer overraskende, betyr ikke at det ikke var forberedt og uttenkt tidligere, mener hun.

Corell viser til flere lovarbeider og aksjoner. 16. mai 1940 var «inndragning av jødenes radioapparater» på dagsorden i Administrasjonsrådet. I oktober 1941 fikk Politidepartementet beskjed om å forberede J-stempling av jøders identifikasjonspapirer. Samtidig satte justisminister Sverre Riisnæs i gang arbeidet med å gjeninnføre grunnlovsparagrafen som lukker landet for jøder. Lov om meldeplikt for jøder var under utvikling i mars 1942. I oktober samme år la byråsjef Ragnvald Lassen i Innenriksdepartementet siste hånd på utkastet til ‘Lov om inndraging av formue som tilhører jøder’. 29.november 1942 brukte Riksrevisjonen få timer på å påta seg å revidere NS-regimets forfølgelse av landets jøder.

Å gjennomføre disse forberedende tiltakene krevde deltakelse av mange nordmenn.

Helt åpent

Skipet Donau ved Amerikalinjens kai i Oslo 26. oktober er bildet de fleste av oss forbinder med deportasjonen av norske jøder. Corell ser den fysiske tilintetgjørelsen sammen med den økonomiske likvidasjonen som sammenhengende deler av folkemordet.

– Mens deportasjonen var skjult, foregikk den økonomiske forfølgelsen helt åpent, og var velkjent for mange. Den involverte likningsmyndigheter, kommunale kontorer, banker, forsikringsselskaper, gårdsbestyrere, auksjonshus, transportbyråer, skadedyrfirmaer og flere. Også enkeltpersoner ble delaktige i prosessen som kjøpere av jødenes gods, som naboer, arbeidstakere eller kunder i virksomheter som var eid av jøder, påpeker Corell.

Portrett av Synne Corell i forbindelse med lansering av bok Likvidasjonen. Bildene er tatt ved Wilses Gate hvor bodde en familie av jøder som ble utsatt for likvidasjon. Barna gikk på skolen som ligger til venstre av den avbildet bygningen.

Sjelden motstand

– Du nevner to eller tre eksempler som kan tolkes som at noen motarbeidet tiltakene mot jødene, er det de eneste?

– Når du ser på det økonomiske slik jeg har gjort, så er inntrykket at det var veldig lite motstand, bekrefter Synne Corell.

Et sjeldent eksempel på motstand er likningssjefen i Bergen. I slutten av oktober 1942 nektet han å gi Statspolitiet en utskrift av Herschel Rabinowitz’ siste selvangivelse. Likningssjefen ble arrestert.

Noen sorenskrivere påpeker at de mangler tilstrekkelige opplysninger til å kunne gi en oversikt over jødisk eiendom. De fleste auksjoner over jødebo var godt besøkt. Da Gjøvik-familien Jaffes eiendeler skulle selges på auksjon i desember 1942, gikk det tregt fordi de fleste kundene først møtte opp i kveldsmørket.

Hva om...

– Ligger det utenfor bokas ramme å fortelle om noen som eventuelt hjalp jøder?

– Nei, jeg har bare funnet lite spor av det i kildene. Blant materialet jeg har brukt, er mapper fra bobestyrere på hver enkelt pluss erstatningsoppgjøret etter krigen. Noen av mappene er tomme. I arkivstudier lette jeg etter personer som kunne fortelle om oppgjøret etter krigen. En historie forteller at noen kom med et beløp med penger som de hadde oppbevart for familien Steinsapir. Ingen var imidlertid interessert i å dokumentere den historien, svarer Corell.

Bobestyrer Sev. Jevanord står for henne som en sjelden stemme. I materialet hennes er han den eneste aktøren som satte ord på muligheten for at Tyskland kom til å tape krigen. Da han hadde avsluttet sitt arbeid med diverse jødebo, skrev han om ubehagelighetene bobestyrerne vill komme i «hvis uheldet skulle vilde at England vinner krigen og jødene dermed – ikke bare kommer tilbake, men også skal ha oppreisning».

Mindretallet

Etter krigen var det ingen som spurte de få overlevende jødene hva de hadde opplevd. Ingen prøvde systematisk å kartlegge forbrytelsene de var utsatt for.

– Flere av de ansvarlige ble til slutt tiltalt. Men delaktighet i forbrytelsene mot jødene ble som oftest ikke et tiltalepunkt i sakene mot dem som deltok, konstaterer Corell.

I 1995 avslørte journalist Bjørn Westlie hvordan jøder ble plyndret av nordmenn. To år etter la historiker Bjarte Bruland fram sin hovedoppgave. De arbeidene førte til opprettelsen av Skarpnes-utvalget. Berit Reisel satt i utvalget på vegne av Det mosaiske trossamfunn. Sammen med Bruland kjempet hun gjennom at det var utvalgets mindretall som fikk gjennomslag. Det førte til et historisk oppgjør med uretten og en erstatning på 450 millioner kroner. I boka Hvor ble det av alt sammen? (2021) forteller Berit Reisel både om den økonomiske likvidasjonen og om den harde kampen innad i Skarpnesutvalget.

Ingen andre planer

Det nye i Corells bok er at hun inngående drøfter det norske embetsverket og statsapparatets rolle i likvidasjonen. Andre historikere mener at Quisling-regimet planla for et videre jødisk liv i Norge. Corell ser ikke spor av det.

– Quisling visste at jødene skulle ut av boligene sine. Flere hundre jøder var på Berg fangeleir og Bredtvet fengsel og man hadde ingen andre planer for verken noen fangeleir eller gettoløsning. Det totale fraværet av andre planer på et tidspunkt der jødene skulle ut av boligene sine, mener jeg betyr at de visste at de skulle ut av landet, mener Corell.

Kartleggingen av såkalte halv- og kvartjøder pågikk og var tett knyttet til jakten på flere formuer og verdier. Fra Sverige kom et diplomatisk initiativ for å gi rundt 150-200 mennesker på Bretvedt innreisetillatelse til nabolandet.

– Det nazifiserte innenriksdepartementet avslår tilbudet fordi de ikke vil gi fra seg kontrollen over jødenes verdier. Så kan du spørre om de hadde kunnet si ja til det svenske tilbudet og slippe alle. Hadde tyskerne godtatt det? sier Corell.

Gammelt par

Corell har valgt å følge et utvalg jødiske familier. En av dem er Karpol-familien. De kom til Sør-Fron i Gudbrandsdalen i 1919. Sønnen Samuel drev gården i 20 år. Hans gamle foreldre Gerson og Jette bodde der på kår. De tre søsknene Karpol var med i ulike lag og foreninger.

Karpol

Familien kom fra Litauen til Norge en gang på 1890-tallet. De bodde forskjellige steder i landet der Gerson kunne drive handelsvirksomhet. Da barna skulle begynne på skole, bosatte familien seg i Oslo. Familien ville imidlertid drive gård og endte i Gudbrandsdalen.

Alle de tre søsknene ble sendt med Donau og drept i tysk fangenskap. I januar 1943 ble de syke og sorgtunge foreldrene Jette (76) og Gerson (77) hentet. Corell beskriver i detalj hvordan søsknene og siden foreldrene ble hentet av den lokale lensmannen og hvordan all eiendom ble registrert ned til hvert syltetøyglass.

Portrett av Synne Corell i forbindelse med lansering av bok Likvidasjonen. Bildene er tatt ved Wilses Gate hvor bodde en familie av jøder som ble utsatt for likvidasjon. Barna gikk på skolen som ligger til venstre av den avbildet bygningen.

Tysker grep inn

Da ekteparet skulle deporteres 24. januar, ble de tatt til side på kaia av en tysker i uniform og frigitt. De to kom tilbake til Sør-Fron og levde i to år etter krigen – reddet av en tysker.

– Det trenger ikke å ha ligget spesielt humanitære hensyn bak. Begge ektefellene var så syke, skrøpelige og gamle at det like mye kan ha handlet om hva som var praktisk gjennomførbart, sier Corell.

Gjenstander etter landets jøder ble solgt på auksjoner over hele landet i slutten av 1942 og utover våren 1943. Dette forutsatte registrering og taksering, og involverte banker, meglere, auksjonsforretninger og kjøpere. Midt i mars ble alt familien Karpol eide solgt på auksjon med hundrevis av kjøpelystne mennesker.

– Jeg har funnet et bilde av et oppskriftshefte der det er anført at «det er tatt vare på» i ettertid. Hva kan jeg si så lenge etterpå? Heftet kan ha blitt tatt vare på for at den ikke skulle komme i feil hender, men det kan også være en omskrivning for at den ble kjøpt på auksjonen, sier Corell.

Fortellingen

Hun viser til Ida Jacksons bok Morfar, Hitler og jeg, som forteller om alle som var på Østfronten sier at at de ikke hadde noe med det som skjedde jødene å gjøre.

– Slike forklaringer kan videreføres av barn og barnebarn, men legger du de historien til sammen så har ingen gjort det. Det handler om vår kollektive forvaltning. Hvis det på individnivå ikke er noen som har gjort det, så er summen at det ikke har skjedd, sier Corell.


Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur