Kultur

Presist bilde av hjemløshet

Det er godt godt driv i Ulrich Boschwitz’ fortelling om en hjemløs jøde på flukt i Nazi-Tyskland. Men «Den reisende» når ikke opp mot de mer etablerte fortellingene fra denne tiden.

Historien rundt Den reisende er minst like fascinerende som romanen selv – konteksten er nok, vil jeg tippe, noe av grunnen til oppmerksomheten rundt boka da den ble relansert for noen år siden.

Den ble opprinnelig utgitt i 1939, men gikk under radaren inntil 2016. Da ble den ble gravd frem fra arkivene igjen og revidert etter forfatterens instruksjoner. Ulrich Alexander Boschwitz var nemlig selv jøde og emigrerte på midten av 1930-tallet, da demonteringen av jødenes rettigheter pågikk for fullt.

Han bodde forskjellige steder i Europa, først i Oslo. Britene internerte ham, siden han var tysker, og da han endelig fikk tilbake borgerrettighetene sine, druknet han sammen med 361 andre på en båt tyskerne torpederte, i 1942.

Den reisende trekker veksel på Boschwitz egne erfaringer fra Tyskland på 30-tallet.

Dramatisk fall

Romanen handler om den jødiske, velstående Otto Silbermann som inntil nylig har levd et behagelig og borgerlig liv uten de store bekymringene. Men når nazistene begynner å innskrenke jødenes handlingsrom, må han, nærmest på timen, forlate både familie, jobb og privilegier.

Boka gir et godt bilde av prestisjetapet mange gjennomgikk på denne tiden, og fortsatt opplever mange steder i verden hvor enkelte grupper sanksjoneres. Som i Russland, hvor journalister og intellektuelle på ganske kort tid risikerer å ende i fengsel i årevis, eller miste livet, om de ytrer seg fritt.

Det eneste Silbermann har å klynge seg til, det eneste som er igjen av hans gamle liv, er en dokumentmappe med 41.000 mark. Dette er en anselig sum penger, men det viser seg igjen og igjen at det er vanskelig å gjøre noe så enkelt som å ta inn på et hotell – siden han er jøde.

«Jeg har nemlig ikke rett til å være et alminnelig menneske. Av meg kreves det mer,» som han sier.

---

den reisende

Roman

Ulrich Alexander Boschwitz

Den reisende

Oversatt av Oliver Møystad

255 sider, Press forlag 2023

---

Togturenes midlertidige hjem

Dermed havner han på flukt, og blir en slags moderne versjon av myten om Ahasverus, «den evige jøde», også brukt i datidens antisemittiske propaganda, som hjemløs vandrer rundt på jorden uten å kunne slå seg til ro noe sted. Silbermanns midlertidige «hjem» er jernbanen, for han tar tog rundt omkring i Tyskland for å ha et slags hvilested, og for ikke å vekke mistanke eller arresteres.

Romanen belyser også et annet forhold på denne tiden, nemlig at det var få andre steder jøder faktisk kunne dra – et underkommunisert forhold som er både dypt tragisk og bidro til at mange faktisk aldri kom seg ut av Tyskland i tide og dermed endte sine liv i konsentrasjonsleirene.

Silbermann prøver riktignok å krysse grensen til et annet land – Belgia – bare én gang, men det går ikke særlig bra. Han sendes tilbake til sin evige reise rundt omkring i det tyske riket.

Berlin

Fremmedgjøring

Den reisende er et presist bilde av en historisk og eksistensiell situasjon, og motivet – hjemløsheten – speiler mellomkrigstidens uttrykk for det fremmedgjorte menneske, som vi kan møte i alt fra Kafkas romaner, T. S. Eliots poesi og Musils Mannen uten egenskaper.

Beklageligvis har ikke Boschwitz den samme litterære originaliteten som Kafka og Musil, men det skal jo mye til å konkurrere med dem. Det er også noe generisk ved skildringen av reisens forskjellige steder underveis. Jeg savner mer taktilitet i situasjonene Silberman befinner seg i, ikke minst fordi han som angstfull hjemløs formodentlig vil være ekstra oppmerksom på detaljer.

Den reisende er et presist bilde av en historisk og eksistensiell situasjon

—  Kjetil Røed

Som forestilt vitnesbyrd fra nazitidens dager blekner Den reisende mot romaner av eksempelvis Primo Levi og Imre Kertész, eller faktiske dagboksskildringer som Viktor Klemperers enorme Jeg skal vitne til siste stund. dagbøker fra Hitler-Tyskland 1933–1945 (som også er på norsk).

Den reisende har faktisk en del til felles med sistnevnte, ikke minst siden vi her gradvis ser fremveksten av nazismens effekter på en velhavende middelklasse i Berlin.

Flyktig intimitet

Romanen har likevel et driv som slekter på krimromanens plot, selv om det kanskje er litt smakløst å sammenligne denne fortellingen med krim. Den hektiske reisingen gir boka en fremdrift som er i et annet gir, og mer spennende å lese – om spenning er et mål – enn både Klemperer, Levi og Kertesz.

Den akutte fornemmelsen av å være forfulgt og fremmedgjort er dessuten mesterlig anskueliggjort.

De beste partiene er øyeblikkene av nærhet med fremmede som oppstår på togreisene, særlig en kvinne som ifølge henne selv ikke er antisemitt, og som derfor også sympatiserer med Silbermans hjemløshet. Hun blir en slags alternativ, forestilt forankring for Silberman, selv om også hun i det lange løp viser seg å være mer en fantasi enn noe reelt.

I kjølvannet av disse flyktige møtene blir virkelighetsopplevelsen etter hvert mer og mer flytende, siden han ikke kan stole på noe og alltid må bevege seg videre. Mens han sitter og ser ut togvinduet, kan han se vanlige folks hjem, for eksempel «en velstelt sjarmerende liten bondegård fare forbi.»

Denne tryggheten er nå tilbakelagt for Silberman, «det er bare kulisser, tenkte han. Det eneste virkelige er jakten, flukten».

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kultur