Ser religion bare som et problem

Islamisme, eller radikal politisk islam, kommer i all hovedsak fra tre land: Egypt, Iran og Saudi-Arabia. Carl Schiøtz Wibye har tjenestegjort som norsk diplomat i alle tre, og deler nå erfaringene sine i en ny bok. Det er en historiebok, men historien fortelles først og fremst for å advare oss mot påvirkningen fra disse tre landene.

Selv om alle tre land kan kalles muslimske, er de ganske forskjellige. Og selv om den islamistiske bevegelsen har noen grunntrekk felles, er det også store forskjeller mellom det muslimske brorskapet i Egypt, den saudiske salafismen og det iranske prestestyret. Å behandle alle tre i samme bok er et godt grep. Både mangfold og fellestrekk gir bedre forståelse for hva dette dreier seg om.

Liker ikke landene

Den radikale islamismen har preget verden de siste tiårene. Mest synlig gjennom terroraksjoner og krigene som de har bidratt til. De har kostet mange liv og mye lidelse, og har bidratt til å destabilisere verden. Islamismen har også gjort livet vanskelig for mange muslimer, både ved å innsnevre livene deres og ved å skape mistro mot muslimer generelt. Den har også preget vestlige land gjennom en mer polarisert samfunnsdebatt og skapt frykt for at våre samfunnsverdier skal bli svekket.

Wibye krydrer framstillingen med egne opplevelser og anekdoter fra sine opphold i de tre landene. De myker opp en faktapreget tekst og bidrar til forståelse. Det slår meg likevel at nesten alle handler om negative erfaringer. Jeg får inntrykk av at diplomaten ikke har likt noen av landene han har tjenestegjort i.

---

Sakprosa

Carl Schiøtz Wibye

Midtøsten midt iblant oss. Hvordan egyptisk, iransk og saudisk islamisme begrenser ytringsfriheten og hindrer integrering

416 sider, Gyldendal 2023

---

Nå dreier det seg da også om tre svært autoritære diktaturer, gjennomsyret av korrupsjon, store sosiale ulikheter, total mangel på respekt for menneskerettigheter, undertrykking av kvinner og brutal behandling av all opposisjon. Det er all grunn til å mislike alt dette. Men landene og deres kultur må da by på noe mer enn det?

[ Vil ha debatt om æreskultur i karismatisk kristendom ]

Interessant, men med mangler

Tilgjengelige framstillinger av disse landenes moderne historie på norsk er mangelvare. Derfor er dette en nyttig bok. Men som historiebok betraktet, er den ujevn. Den er best på vår tids historie, og særlig er framstillingen av Saudi-Arabias moderne historie interessant og opplysende.

Når man på vel fire hundre sider skal skrive tre lands historie fra de eldste tider til i dag, blir det ganske summarisk og generaliserende. Det er også her jeg finner utelatelser og feil som jeg synes svekker boken. For eksempel nevnes overhodet ikke den kristne kirken i Iran, som i mange hundre år trolig var verdens største, og som hadde sin blomstringstid i hundreårene etter den muslimske erobringen. I boken går Irans historie rett fra zoroaster til islam.

Boken drøfter aldri hva islam er og hvordan den oppsto

—  Erling Rimehaug

Mer påfallende er det at Arabias historie før saudierne ikke vies noen plass. Den rike jødiske og kristne fortiden sør og vest på den arabiske halvøya dukker bare opp i et par bisetninger. Dermed får vi heller ikke satt inn i sin historiske sammenheng profeten Muhammed og utviklingen av det som ble til islam. Boken drøfter aldri hva islam er og hvordan den oppsto.

[ Salman Rushdie anmeldt «Helt ålreit fantasy» ]

Religion framstår bare negativ

Wibye skriver at biblioteket i Alexandria først ble delvis ødelagt av fanatiske kristne, deretter fullstendig ødelagt av kalif Omar. Dette er en vandrehistorie som mangler samtidig kildebelegg. Biblioteket var trolig forfalt lenge før den tid, av helt andre grunner. Dette kan framstå som en bagatell. Men når Wibye skriver at dette er «symboltungt eksempel på den raseringen av tidligere kulturer som begge de messianske religionene, kristendommen og islam, skulle gjøre seg skyldige i», blir det et talende eksempel på den holdningen til religion – og særlig monoteistisk religion – som preger boken.

Eller hva skal vi si om denne beskrivelsen av kristendommens framvekst i Romerriket: «De fagre løftene om paradiset som ventet de troende og evige pinsler for de som syndet, var også populære. Den romerske etterretningstjenesten var imidlertid forutseende nok til å se at de kristnes mål var å overta makten.» I denne boken er religion stort sett roten til det onde.

[ Vi ha et oppgjør med antisemittisme på venstresiden ]

Middelalderen som myte

«Middelaldersk» er et av de hyppigst forekommende begrepene i boken, som holder seg til opplysningstidens myte om middelalderen som en mørk mellomperiode. Islamismen omtales hele tiden som middelaldersk. Dermed aksepteres indirekte islamistenes fremste salgsappell blant muslimer, nemlig at de står for den rene og opprinnelige tro.

Islamismens lærefader Sayyid Qutb hevdet at islam forfalt i generasjonene etter profeten. «De neste generasjonene pøste på med gresk filosofi og logikk, persernes legender og forestillinger, jødiske tradisjoner, kristne teologiske betraktninger og bruddstykker fra andre sivilisasjoner», skrev han i Milepæler. Men forestillingen om en opprinnelig ren og upåvirket islam er en myte. Islam ble til da de muntlige tradisjonene som ble tilskrevet profeten Muhammed møtte kristendom, gresk filosofi og zoroastrisme, og har hele tiden vært mangfoldig og påvirket av samtiden.

[ «Islamisme er politisk ideologi» ]

Islamismen er moderne

Islamismen er en nytolkning av islam som oppsto i møte med moderne vestlig kultur. Paul Berman skriver i boken Terror og liberalisme at islamismen slik den framstår de siste hundre årene ikke minst er inspirert av de samme totalitære tanker som ligger bak nazismen og sovjetkommunismen, med røtter i voldsromantikk fra den franske revolusjon. Derfor godtar de selvmordsbomber og lignende metoder, mens det ikke har vært tillatt i islam. Wibye påpeker flere ganger forbindelsen til nazismen. Og han beskriver hvordan det islamske prestestyret er et moderne avvik fra klassisk sjiaislam.

De positive bidragene fra religionen blir helt overskygget av mistenksomhet

—  Erling Rimehaug

Det er derfor synd at han samtidig opprettholder forståelsen av islamismen som tilbakevending til det opprinnelige. At islamistene kan framstille seg som et opphavlig og ekte islam, bidrar til at de får gjennomslag blant muslimer, ikke minst unge med svak kunnskap om sin religion. Det gjør også at mange mer moderate muslimer vegrer seg for å kritisere islamismen, fordi det oppleves som å kritisere islam. Og det farger oppfatningen av islam blant ikke-muslimer.

Hindrer integrering

Dermed fører den forståelige frykten for islamismen til at vanlige muslimer møtes med mistenksomhet og forslag om forbud mot deres religiøse praksis. Det kan bidra til at muslimer føler seg satt utenfor og mistenkeliggjort, noe som igjen kan gjøre integreringen vanskeligere.

[ «Kyndig, men omstridt om bioetikk og kristen tro» ]

Historiefortellingen skal lede fram til advarselen mot hva islamismen gjør med vårt samfunn. Han går gjennom mange av de velkjente debattene om ytringsfrihet, hijab, mat og hilseregler uten å bidra med særlig mye nytt. Han har en tendens til å se muslimsk religionsutøvelse entydig som et utslag av islamismens forsøk på å endre vårt samfunn i sitt bilde. De positive bidragene fra religionen blir helt overskygget av mistenksomhet.

Farlig påvirkningsarbeid

Bokens viktigste bidrag er å bevisstgjøre oss om det bevisste og omfattende påvirkningsarbeidet islamistene har drevet de siste tiårene. Både den saudiarabiske og den iranske staten har kunnet sette sine oljemilliarder inn i en sterkt påkostet kampanje for islamismen. Det muslimske brorskapet har derimot stort sett vært forfulgt av de egyptiske myndighetene, og har mer virket i stille nettverksbygging.

Bokens viktigste bidrag er å bevisstgjøre oss om det omfattende påvirkningsarbeidet islamistene har drevet de siste tiårene

—  Erling Rimehaug

Wibye har rett i at denne målrettede kampanjen har vært både oversett og underkommunisert. Men det han skriver om moskeenes rolle i Norge, bygger for en stor del på en rapport fra tidsskriftet Utrop fra 2016 og enkelte reportasjer i dagspressen. Han bidrar med lite ny kunnskap.

Beholder makten

I en liberal rettsstat er det ikke lett å slå effektivt ned på slikt uten at vi går på akkord med våre prinsipper. Trolig er det mest effektive å øke forståelsen for den påvirkningen vi er utsatt for, slik Wibye bidrar til. Han ser for øvrig interessant nok mulighet for et samarbeid med saudiske myndigheter i kampen mot islamisme nå som kronprins Salman har gått til kamp mot salafistene.

Wibye er pessimistisk når det gjelder utsiktene til at de tre landene i Midtøsten skal bevege seg i en mer demokratisk retning. Til det rår regimene over altfor store maktmidler. Snarere er han redd for at deres fall kan føre mer ytterliggående krefter til makten. Men Salmans reformer og den økende opposisjonen i Iran gjør at han likevel avslutter med et anstrøk av optimisme.