«Jeg tror det skjer en del bak lukkede dører»

– Min ambisjon og drøm i livet var egentlig å skrive feelgood-romaner. Det gikk dårlig, sier Anne-Britt Harsem.

Etter å ha skrevet fem sakprosabøker om seksuelle overgrep, og én om Utøya-naboenes opplevelser, er det denne gangen en kvinnes ufrivillige oppvekst i karismatisk kristendom hun retter søkelyset mot.

Din vilje skje handler om «Marian», det anonyme navnet til jenta som er bokas omdreiningspunkt. «Ved å dele denne historien håper jeg å legge den bak meg. Kanskje kan den også hjelpe andre som har opplevd noe lignende», tenker bokas jeg-person – som i dag er i femtiårene.

– Ikke alle som fødes inn i disse familiene har den religionsfriheten andre barn har. Det må vi bare erkjenne. Marian prøvde alt hun kunne, sier Harsem.

[ Løten-ektepar skulle lage Jesus-musikal til 200 millioner kroner. Var det et luftslott? ]

Farene ved far

Frem til Marian var 11 år, vokste hun ikke opp i en særlig kristen familie. Hun og søsknene gikk riktignok på søndagsskole i noen år, men det gjorde «alle» barna i nabolaget. Og da Marian begynte i 1. klasse, sluttet hun. Utover barneskolen begrenset hennes forhold til Gud seg til gudstjenesten på julaften – den eneste dagen i året familien gikk i kirken.

Noe som preget familiens hverdag langt mer, var faren. Han var et overhode i familien hvis humør fungerte som en slags gradestokk i leiligheten. «Vi lærte oss å være stille, gjøre oss usynlige, avvente humøret hans når han kom hjem fra jobb», minnes Marian. Var han i godt humør, kunne de slappe av. Var han i dårlig humør, holdt de seg unna: «Jeg var glad i ham. Samtidig var jeg redd ham».

En tilfeldighet gjorde at faren havnet på et vekkelsesmøte. Dette satte dype spor, for en ettermiddag kom faren hjem og erklærte at han var født på ny. For familien ble det et slags før og etter farens frelse.

Livet graviterte brått rundt kirkegang, og synd ble nesten umerkelig en del av dagligtalen. Etter hvert «vendte han statskirken ryggen» og begynte å gå i karismatiske frimenigheter. Han begynte å tale i tunger og mente troen på Jesus gjorde at man ikke trengte medisin. Marian forteller at han en gang prøvde å drive demoner ut av moren på sofaen i stua, og i et forsøk på å «rense huset for vederstyggeligheter», kastet han mange av hennes kjæreste eiendeler.

Mens farens urokkelige og etter hvert altoverskyggende tro vokste, følte Marian seg mindreverdig som del av menighetsmiljøet. «Jeg sto alene på utsiden av dette fellesskapet fordi jeg ikke var frelst», beskriver hun.

– Hun ble påført en eksistensiell angst som fulgte henne i mange år, og tok fra henne utrolig mye. Fordi hun ikke opplevde å bli frelst, var hun forurensende. Og det tar fra en alt menneskeverdet, sier Harsem.

Historien om Marian er lang, men som tenåring utviklet hun spiseforstyrrelser. Hun fikk etter hvert et anstrengt forhold til alkohol, og begynte med rus. Som 18-åring pakket hun bagen og dro hjemmefra. Det var starten på et utsvevende liv i Oslo.

«Jeg tror ingen i verden har hatet meg så mye som jeg hatet meg selv».

---

Anne-Britt Harsem

• Debuterte som sakprosaforfatter i 2012, med Mammas svik. Sammen med Brev til min datter (2013) og I et hus i Alvdal (2015) utgjør den Alvdal-trilogien, om den mye omtalte overgrepssaken i Alvdal.
• Har siden gitt ut bøkene Den mørke hemmeligheten i Tysfjord (2019) og oppfølgeren Lena fra Tysfjord. En historie om rasisme, svik og forsoning (2020), samt Naboene. 22. juli og tiden etter (2021). Har også gitt ut flere barne- og ungdomsbøker.
• Frilanset mange år som verge for Statsforvalteren i Oslo og Viken (tidligere Fylkesmannen), spesielt i saker der barn var vitne eller fornærmet i straffesaker om vold og overgrep i nære relasjoner.
• Aktuell med Din vilje skje – en oppvekst med karismatisk kristendom.

---

Debatt

I mange år frilanset Harsem som verge for det som i dag heter Statsforvalteren i Oslo og Viken. En verge skal ivareta interessene til en mindreårig eller en som av andre grunner har fått oppnevnt verge. Harsem har blant annet vært verge for barn i en rekke volds- og overgrepssaker fra nære relasjoner der foreldre har vært inhabile.

– Jeg har vært i mange hundre avhør. Jeg har selvsagt aldri skrevet eller uttalt meg om saker jeg har vært del av, men sitter med kunnskap om og innsikt i en del – både kulturelt og religiøst. I mediene er det ofte fokus på lukkede muslimske miljøer. Flere fikk for eksempel tyn for å ikke vaksinere seg under pandemien. Det samme skjedde i mange kristne miljøer, mener Harsem.

I en e-post fra forlaget står det at norske frimenigheter nærmest har vært «fredet».

– Det er ikke mitt ord, men de har definitivt havnet i bakgrunnen sammenlignet med muslimske miljøer. Det er lettere å kaste stein på andre – selv når man sitter i glasshus, sier forfatteren og forteller at flere hun skulle samtale med i arbeidet med boka, så seg nødt til å trekke seg fordi det å snakke om fortiden trigget gamle traumer.

– Når pressen skriver om æreskultur, handler det som oftest om andre kulturer. Jeg tror at det også i såkalt etnisk norske miljøer finnes en æreskultur, men at det kanskje arter seg på en annen måte. De jeg har snakket med i arbeidet med boka har ikke vært opptatt av å beskytte seg selv, men de rundt seg.

[ «Thomas Korsgaards debutroman beskriver en fattigdom som sjelden kommer til uttrykk i nordisk litteratur» ]

Barn arver foreldres frykt

Om ikke å ta et oppgjør, vil forfatteren belyse makten predikanter har, hvilken skade de kan gjøre på et ungt menneskesinn, og hvordan det setter sitt preg på voksenlivet. I boka bemerker også Marian at hun har truffet mange pastorer og predikanter med gode verdier: «En ting er hvilket budskap de formidler, noe annet er hvordan foreldre oversetter det til sine barn».

Harsem tror det hun beskriver som radikaliseringsprosessen til Marians far, kunne skjedd mange.

– Pastorer har et stort ansvar. De har en karismatisk og ofte overbevisende måte å tale på. Det kan bli en suggesjon, og for noen kan det bikke over. I utgangspunktet kan sikkert alle bli radikalisert i en eller annen retning, tror Harsem.

– Jeg skal ikke generalisere, men det finnes noen ekstreme talere. Og det er mennesker der ute som kan bli veldig redde. Foreldre som ønsker å beskytte barna sine fra å komme til helvete, kan påføre mye frykt og angst hos et barn. Jeg har ikke skrevet denne boka for å ta noen eller være slem, men vil at vi skal prate om den rollen pastorer og predikanter har, og om hvordan foreldre tar ut sin egen tro på barna sine.

På spørsmål om hvordan Harsem ble kjent med Marians historie, forteller hun at hun kjente til historien og personen, og at hun lenge har hatt lyst til å skrive boken.

– Men Marian skal få være anonym. Det er historien hennes som er viktig.

– Fordi jeg skriver bøker med vanskelige temaer er det mange som også vil høre litt om hvordan jeg har hatt det. Jeg tror ingen kommer ut av en oppvekst uten at man har med seg en ryggsekk. Jeg har også det. Men som du ser, står jeg støtt på beina. Og det er det jeg kommer til å si.

Jeg vil at vi skal prate om den rollen pastorer og predikanter har, og om hvordan foreldre tar ut sin egen tro på barna sine

—  Anne-Britt Harsem, forfatter

[ Disse bibelversene satte dype spor. Og de som leste dem satte egne spor ved versene ]

Ber om et åpent sinn

Harsem forteller at hun håper å skape «en bevisstgjøring innad».

– Hva vil du skal komme ut av denne bevisstgjøringen?

– At ledere, pastorer og andre kan samtale om hva som er greit og ikke, at dette er tema. Jeg håper de leser boka og føler omsorg for det barnet som en gang var, og ut ifra det tenker at man må gjøre alt man kan for at det ikke skjer i nåtid.

– Alle de familiene som overhodet ikke kjenner seg igjen i dette, hvordan skal de forholde seg til disse skildringene, tenker du?

– Boka er for en allmenn leser, for å gi et innblikk i noe som en gang var. Jeg har ingen rett til å si at «den bør du lese», det er opp til hver enkelt. Men hvis du velger å lese, vil jeg be om at du leser med åpent sinn. Selv om du har det bra, betyr ikke det at alle andre har det bra.

– Men hvor representativt er egentlig dette?

– Jeg vil ikke anta noe, men det kommer an på graden av frykt. Dagen skrev tidligere i uka om en 16-åring som ble kastet ut av moren sin fordi hun ikke ville være med på møter i Rikets sal. Jeg tror det skjer en del bak lukkede dører.

– Så en debatt er på sin plass. Det føler jeg meg veldig sikker på.