En helt ålreit fantasyfortelling fra Salman Rushdie

Salman Rushdie skal ha skrevet ferdig sin siste bok før han ble knivstukket og blindet på ett øye i New York i august i fjor. Om det stemmer, er den til å grøsse av, passasjen i Seiersbyen der en av karakterene får ødelagt synet med en glødende jernstang: «I begynnelsen fantes bare smerten, en smerte av det slaget som fikk døden til å virke attråverdig» heter det i Kirsti Vogts oversettelse, og videre: «Det føltes som hun befant seg i en lydløs hule, og selv om noen kom inn om kvelden og tente en ovn for å holde henne varm, var flammene usynlige og kastet ingen skygger på veggen. Det eneste som fantes, var ingenting, og hun var også ingenting».

Sekvensen har åpenbart nerve, men ikke bare fordi det kjennes uunngåelig å lese den profetisk: Fortelleren tør å dvele, slik at leseren blir kjent med akkurat denne kvinnens smerte. En slik tålmodighet og fortrolighet med personene har langt fra alle partiene av den britiske Bookerpris-vinnerens nye roman, som dermed kjennes langtrukken – til tross for at den tidvis er morsom og interessant.

Insisterende maktkritikk

Langtrukken også i bokstavelig forstand: Rushdies bok begynner på 1300-tallet og slutter på 1500-tallet. De følger ett imperiums vekst og fall – og én kvinnes 247 år lange liv. Leseren blir nemlig med til en slags magisk utgave av det historiske Vijayanagara-riket i dagens Sør-India, der heltinnen, poeten og profeten Pampa Kampana, rekker å regjere hele tre ganger. Magi møter altså historie.

---

Roman

Salman Rushdie

Seiersbyen

Oversatt av Kirsti Vogt

379 sider, Aschehoug 2023

---

Men hvorfor det, spør jeg mens jeg leser: Hva tilfører en slik delvis historisk forankring, hvorfor ikke fristille fantasiuniverset fullt og helt? Eller, sagt på en annen måte, hvorfor har Rushdie valgt seg akkurat denne epoken og dette stedet til akkurat denne fortellinga?

Jeg lurer på om svaret ligger i et ønske om å ta for seg farene ved uheldige sammenblandinger av religion og politikk, et tema som jo dukker opp andre steder i forfatterskapet – og dessverre også i forfatterens eget liv, all den tid Rushdie har hatt Khomeinis dødsdom hengende over seg siden 1989, da ayatollaen i Iran lyste Sataniske vers i bann.

[ Dette var kontroversen rundt «Sataniske vers» ]

Denne gangen tror jeg Rushdie nærmer seg statsminister Narendra Modis hindunasjonalisme i dagens India, et land med økende vold mot muslimske minoriteter. Kritiske stemmer, som forfatter Arundhati Roy, mener at Modi er en autoritær leder. Så når de første kongene i Seiersbyen spør seg om de mannlige innbyggerne er omskåret eller ikke, og om dét gjør noe eller ikke, synes jeg jeg skjønner hvor det bærer. Og ganske riktig, uten at Rushdies fortelling er en kunstig konstruert én til én-allegori, fylles side på side med herskere som i større eller mindre grad misbruker makt, og som i større eller mindre grad lar religiøse dogmer styre politikken.

Når konge på konge i dynasti etter dynasti for eksempel underkuer kvinner, lar Rushdie bokstavelig talt historien gjenta seg – med små, interessante variasjoner. Repetisjonen gjør teksten insisterende i sin maktkritikk, men også nettopp nokså gjentagende: litt kjedelig, rett og slett.

[ «Bryter tabuer om rasisme mot svarte kvinner» ]

Kunsteventyr

Rushdies bruk av gjentagelser stanser ikke der. Seiersbyen er fylt av tallmystikk og dobbeltgjengere. Byen har sju murer, dronninga har tre døtre og tre sønner og en rødhåret, grønnøyd europeer dukker opp så mange ganger oppigjennom århundrene, at om det ikke hadde vært for fortellingas lengde og historiske forankring, hadde den minnet om et kunsteventyr. Også fordi de fleste personene, utenom heltinna selv, er stereotypier. De sprelske personlighetene leserne husker fra for eksempel Sataniske vers, er byttet ut med ei prinsesse med «ondskapsfull» nese, en kineser som er mester i sverdkunst og et knippe skeive damer som lever i et kvinnefellesskap fordi de angivelig «hater menn». Blant annet.

[ «Rushdie gir ingen plumpe karikaturer av profeten» ]

I et kort eventyr hadde det kanskje holdt med overfladiske personskildringer. Men i romans form vinner Rushdie lite på å bake inn det i utgangspunktet spennende mytematerialet, når han ikke også tar personene sine mer på alvor.

«Empire writes back»

Bare for å ha det på det rene: Det er en god ting å fornye seg gjennom et forfatterskap, og knapt noe menneske hadde vel hatt energi til å skrive i den ekstremt tette og fleksible magisk-realistiske prosaen som kjennetegner Rushdies mest berømte romaner. I årets bok drar jeg kjensel på forfatterens humor og punch og frodige språklek, og iblant fryder jeg meg.

I årets bok drar jeg kjensel på forfatterens humor og punch og frodige språklek, og iblant fryder jeg meg.

—  Maria B. Olerud

Samtidig gjør en fortellende og tidvis oppramsende stil at jeg av og til savner de viltre iscenesettelsene som forfatteren er så god på. Ett sted i teksten rekker tre konger å dø og en fjerde å ta makten på rundt én side: Først skjedde ditt, og så skjedde datt. Dette sagaaktige tempoet kunne kledd en historisk fantasy som denne. Men i partiene der ukjente sønner og brødre attpåtil dukker opp som enkle løsninger fra intet – og det hastige altså kombineres med det billige – blir jeg ikke berørt.

[ Salman Rushdie: – Vi lever i overraskelsenes tid ]

Romanen blir heller ikke mindre platt av at fortelleren stadig lar personene komme med velment «livsvisdom» av typen «[E]n mann som vet hvem han er, er gull verdt». Men når jeg tenker på hvordan jeg selv lette etter «sannheter» da jeg for alvor begynte å lese, tror jeg Salman Rushdies helt ålreite og sitatvennlige roman kan fenge ungdom. Fantasy-hyllene i norske bokhandler bugner kanskje ikke over av fortellinger fra andre verdenshjørner? Det er vel mer spennende med indiske imperier enn enda mer vesteuropeisk middelalder? I så fall: Sagt med Rushdies egne ord, er det midt i blinken at «the empire writes back» – fremdeles og utrettelig, og uansett om anmeldelsene er gode eller ei.

En bekjennelse

P.S.: Da jeg hadde avsagt min egen dom, dristet jeg meg til å skumme anmeldelsene i de angloamerikanske mediene, som viste seg å være begeistrede. Også Morgenbladets kritiker anmeldte bokas originalutgave for noen uker siden, og skrev at «Hvis én forfatter skal ha lov til en entusiastisk besyngelse av pluralisme, mangfold, fantasi og fortellerglede, må det være Rushdie».

Som nokså fersk anmelder ble jeg usikker: Hva hadde jeg oversett? Men så kom jeg på at det beste jeg kan gjøre for Rushdie og for ytringsfriheten, er å ta verket hans på alvor: være konsekvent i anvendelsen av anmelderkriteriene, og aldri gjøre knefall. Verken for kunstneren, eller for andre kritikere.