En helt ålreit fantasyfortelling fra Salman Rushdie

Salman Rushdie skal ha skrevet ferdig sin siste bok før han ble knivstukket og blindet på ett øye i New York i august i fjor. Om det stemmer, er den til å grøsse av, passasjen i Seiersbyen der en av karakterene får ødelagt synet med en glødende jernstang: «I begynnelsen fantes bare smerten, en smerte av det slaget som fikk døden til å virke attråverdig» heter det i Kirsti Vogts oversettelse, og videre: «Det føltes som hun befant seg i en lydløs hule, og selv om noen kom inn om kvelden og tente en ovn for å holde henne varm, var flammene usynlige og kastet ingen skygger på veggen. Det eneste som fantes, var ingenting, og hun var også ingenting».

Sekvensen har åpenbart nerve, men ikke bare fordi det kjennes uunngåelig å lese den profetisk: Fortelleren tør å dvele, slik at leseren blir kjent med akkurat denne kvinnens smerte. En slik tålmodighet og fortrolighet med personene har langt fra alle partiene av den britiske Bookerpris-vinnerens nye roman, som dermed kjennes langtrukken – til tross for at den tidvis er morsom og interessant.

Insisterende maktkritikk