Kyndig, men også problematisk om bioetikk og kristen tro

Morten Magelssens bok om Livet og døden er som undertittelen sier, en bok om kristne perspektiver på bioetikken. «Perspektiver» er et velvalgt ord. Magelssen vil ikke bare mene, han vil også drøfte og vurdere hva kristen tro i bioetikken vil kunne innebære i praksis. Dermed kommer boken til å handle like mye om kristendom og kristen tro som om bioetikk. Det gjør den både tankevekkende og utfordrende på flere plan.

I det innledende kapitlet redegjør Magelssen for bokens grunnlag og tenkemåte, mens hans i det avsluttende kapitlet gir en mer sammenfattende fremstilling av bokens kristne bioetikk og drøfter forholdet mellom etikk og jus. Innrammet av disse kapitlene skriver Magelssen om livshjelp og dødshjelp, prioriteringer i helsevesenet, reproduksjonsteknologi, teknologisk «oppgradering» av mennesket, fostermedisin, abort og til sist om profesjonsetikk og samvittighetsfrihet.

En rekke av de mest utfordrende spørsmålene krever inngående kjennskap til avanserte former for medisinsk teknologi og behandling. Magelssen er imidlertid en kyndig og pedagogisk veileder inn i medisinens krevende landskap. Boken er svært velskrevet og faktisk forbløffende lettlest, problemene tatt i betraktning. Den er også spekket med gode resonnementer og vurderinger som det ikke er vanskelig å ta til seg.

Magelssen skal dessuten ha ros for at han i flere sammenhenger gir rom for motforestillinger til egne standpunkter og noen ganger også innrømmer at han slett ikke er sikker på hva han skal mene. Men også der han er klar i sine konklusjoner, kan det være grunn til å se nærmere på noen av argumentene. I det følgende skal jeg peke på noen spørsmål som kan fortjene en nærmere diskusjon.

Aktiv dødshjelp

Aktiv dødshjelp har lenge vært et viktig tema i den offentlige debatt. Magelssen presenterer problemene og argumentene på en balansert måte, og jeg har ingen problemer med å slutte meg til hans velbegrunnede avvisning av aktiv dødshjelp.

Jeg synes imidlertid han blir for ukritisk, når han løfter fram «kunsten å dø» – ars moriendi – som en kristen tradisjon. Her blir døden en prestasjon og for svært mange et helt urealistisk ideal. Skal vi tro geriatrikerne, vil det bli et økende antall demente blant oss i årene som kommer. Åndelig og psykologisk vekst i livets sluttfase, med muligheten til å «reparere, feire og fullføre relasjoner til familie og venner» (s.33), fremstår som en privilegert død for de få og ressurssterke. Det ville vært interessant om Magelssen hadde konfrontert kunsten å dø med dette problemet.

---

Sakprosa

Morten Magelssen

Livet og døden. Kristne perspektiver på bioetikk.

Verbum Akademisk 2023

---

De fleste av oss har store krav og forventninger til helsevesenet, men Magelssen maner til nøkternhet. Det er ikke ressurser nok til å gjøre alt som gjøres kan i enhver sammenheng. QALY er et prioriteringsverktøy som skal tallfeste fornuftig ressursbruk, der kost og nytte blir regnet ut med henblikk på leveår med livskvalitet. Målet er «mest mulig helse per krone, rettferdig fordelt». Her hadde jeg ventet meg flere forbehold og en grundigere drøftelse av begrepet «rettferdighet». Kanskje kunne et kontrasterende prinsipp, i tråd med Magelssens egen tenkemåte, vært «størst mulig menneskelig respekt for hver krone»? Det kan neppe gjøres til et prioriteringsprinsipp, men kan være en motvekt til den distanserende tallmagien i QALY.

[ «Ærlig om demens og avmakt fra Nobelprisvinneren» ]

Er zygoten et menneske?

Assistert befruktning, prevensjon, fosterdiagnostikk, nyfødtmedisin og abort vies stor plass i boken. Omdreiningspunktet er hele tiden menneskeverdet og hensynet til den svake part, når forskjellige interesser tørner sammen. Det slutter jeg meg gjerne til. Men de forutsetningene som Magelssen legger inn når han skal anvende disse prinsippene, er mer problematiske.

Et nytt liv begynner når eggcelle og sædcellen smelter sammen og blir til det som teknisk sett kalles en zygote. Spørsmålet er om denne zygoten også kan kalles et menneske. Dette er for Magelssen ikke et biologisk, men et metafysisk spørsmål, som han mener må besvares med ja, på spesifikt kristne premisser. Zygoten er et individ og i likhet med oss et menneske (s.190). Og som menneske har zygoten også moralsk verdi. Den er skapt i Guds bilde, står under Guds omsorg og har menneskeverd.

Magelssen vil altså utlede etikken i disse spørsmålene av metafysikken, eller rettere sagt av teologien. Spørsmålet er om argumentene er overbevisende teologisk sett. Det mener jeg at de ikke er, og det av flere grunner.

Er det virkelig slik at sjelen er menneskets DNA?

—  Svein Aage Christoffersen

Magelssens argument går i all enkelhet ut på at mennesket kristelig sett er en enhet av kropp og sjel. I og med at zygoten inneholder planen for sin utvikling i sitt DNA, fremviser den sentrale aspekter ved det som Aristoteles og Thomas Aquinas i sin tid mente med begrepet «sjel». Slik sett har zygoten sjel og er følgelig et individ og menneske som oss (s.189-190). Men er det virkelig slik at sjelen er menneskets DNA? Og er zygoten et menneskelig individ, bare fordi den har et DNA? De spesifikt teologiske argumentene glimrer med sitt fravær.

[ «Denne boken kan gi kirkene mer trygghet og selvtillit» ]

Fosterets levedyktighet

Magelssen avviser det han kaller for «gradualismen», som innebærer at fosteret får økt verdi i takt med vekst og utvikling. Men også Magelssen er gradualist, siden også han, når det kommer til stykket, vil gjøre forskjell på fosteret og fødte mennesker (s.200). Den som må velge mellom å redde et fem år gammelt barn og et befruktet egg, velger selvfølgelig barnet. Det er forskjell (s.201).

Magelssen er naturlig nok kritisk til dagens abortlov og vil aller helst tilbake til en den gamle ordningen med abortnemnder, selv om han innser at det er helt urealistisk. Han drøfter imidlertid ikke det premisset som ligger til grunn for dagens abortlov, og det er fosterets levedyktighet. Loven forutsetter at det skjer noe kvalitativt nytt det øyeblikket fosteret kan løsrives fra mors liv og få sitt eget liv. Vi har ikke bare én metafysisk overgang i et menneskes tilblivelse, vi har to: befruktningen og fødselen. Her er det et metafysisk hull i Magelssens resonnement.

Kristen tro og allmenn etikk

Magelssen henviser både til kristen tradisjon og til naturretten, men begge deler blir upresise størrelser uten konkrete referanser. Magelssen forteller oss hva tradisjonen og naturretten sier, men han belegger det ikke. Det spesifikt kristne får anledning til å utfordre naturretten, men naturretten får sjelden eller aldri utfordre det spesifikt kristne. Det henger nok sammen med at allmenn etikk blir fremstilt som en menneskelig konstruksjon, mens kristen etikk er et uttrykk for Guds vilje.

Det spesifikt kristne får anledning til å utfordre naturretten, men naturretten får sjelden eller aldri utfordre det spesifikt kristne

—  Svein Aage Christoffersen

Jeg forstår godt at Magelssen også vil argumentere på allmenne premisser, men jeg forstår ikke hvorfor han griper til naturretten på denne måten. Forholdet mellom allmenn og spesifikt kristen etikk har vært et sentralt tema i skandinavisk skapelsesteologi i mer enn 70 år. Her er det store ressurser som Magelssen kunne øst av, også i bioetisk sammenheng. Men det har han oversett. Han har så vidt jeg kan se også oversett den første utredningen av forholdet mellom bioetikk og kristen tro i norsk sammenheng, som Kirkerådet sto for, allerede i 1989. Utredningen ble utgitt under tittelen Mer enn Gener, som signaliserer et litt annet syn på grunnlagsproblemene enn det Magelssen legger opp til. Sekretær for utredningen var dagens preses i Den Norske Kirke, Olav Fykse Tveit.

Svein Aage Christoffersen er professor emeritus i etikk, religionsfilosofi og fundamentalteologi ved UiO

[ «Et trosforsvar til menigheten» ]