Det spesielle med filmografien til Paul Thomas Anderson er mangelen på konsensus om hva som er best: Det ambisiøse lappeteppet Magnolia (1999)? Den sløye Adam Sandler-dramakomedien Punch Drunk Love (2002)? Det seige oljeeventyret There Will Be Blood (2007), som ga Daniel Day-Lewis Oscar for beste mannlige hovedrolle?
For denne anmelder er det den urolige magien i makt-, vennskap- og religionsutforskende The Master (2012), etterfulgt av sekstitallskildringen Inherent Vice (2014). Kammerdramaet Phantom Thread (2017) fascinerte ikke like mye, men det finnes de som holder den som filmskaperens beste. Og ikke minst har gjennombruddsfilmen Boogie Nights (1997) en stor og trofast tilhengerskare.
[ Anmeldelse: Ektefølt, energisk og eksistensialistisk fra Jonis Josef ]
Keitete selvtillit
Felles for dem alle: Tilkortkomne, gjerne selvdestruktive hovedpersoner, ruskete familieforhold og en virtuos filmatisk stil – gjerne fotografert av Anderson selv. Nesten alle er en form for kostymedramaer, lagt til nokså nær fortid. Flere har handling fra San Fernando Valley, like nord for Hollywood.
Licorice Pizza er en sanfernandosk oppvekstskildring lagt til 1973 og tikker dermed av i de to siste boksene. Det er dessuten kledelig at destruktiviteten – for det meste – er erstattet med varme.
I en åpningssekvens inspirert av en tildragelse Anderson selv var vitne til i 2001, blir vi kjent med hovedpersonene: den femten år gamle barnestjernen Gary Valentino (Cooper Hoffman) som forelsker seg i den ti år eldre, skolefotograf-ansatte Alana Kane (Alana Haim). Han gjør tilnærmelser som både er keitete og fulle av selvtillit, men hvordan skal hun forholde seg til dem?
---
Drama/komedie
Licorice Pizza
Av: Paul Thomas Anderson
Med: Alana Haim, Cooper Hoffman, Bradley Cooper, Sean Penn, Tom Waits, Danielle Haim, Este Haim
Premiere fredag 25. februar
---
Vannsengsalg
Ikke ulikt Verdens verste menneske utfordrer Licorice Pizza forventningene til romantiske komedie uten å gi avkall på feelgood-faktoren. Begge filmene er nominert til Oscar for beste orginalmanus og vet å forvalte romansen, humoren og dramatikken økonomisk, uten forutsigbarheter eller transportetapper.
Vi spares for hendelser og diskusjoner det er lett å tolke utfallet av, som når Alana, uten at vi bivåner rettferdiggjøringer og argumentering, er Garys anstand under en tv-opptreden i New York. Det lages aldri drama av at de kommer fra ulike bakgrunner – Alanas familie praktiserer jødedommen etter boka.
I en fragmentert stil tas vi med til solnedganger, palmer, et alkoholdrevet motorsykkelrace med Sean Penn og Tom Waits, en veritabel drittsekk-rolle av Bradley Cooper, vannsengsalg, flipperspill-forretning og valgkampen til en homofil politiker. Overgangene mellom punktene føles drømmende sømløse, manuset blander forsiktig sammen fiktive og ekte hendelser og mennesker.
Bemerkelsesverdige debuter
Resultatet er en film mettet med taktil stemning, der vi som publikum erfarer tiden og miljøet til hovedpersonene. Vektleggingen av atmosfære er tydelig i tittelen – Anderson har uttalt at «lakris» og «pizza» er de to ordene som sterkest hensetter ham til oppveksten. Slik sett er det interessant at filmskaperen er født i 1970, og dermed ikke skildrer sin egen barndom, men har latt seg inspirere av vennen, Gary Goetzman, som var både barnestjerne og vannsengselger.
Like viktig, hvis ikke enda viktigere, var å bygge handlingen rundt naturkraften Alana Haim, som på finurlig, ikke-insisterende vis fanger blikket og oppmerksomheten til publikum uansett hvor hun måtte befinne seg i bilderuta. Igjen går tankene til Verdens verste menneske.
Ikke ulikt Verdens verste menneske utfordrer Licorice Pizza forventningene til romantiske komedie uten å gi avkall på feelgood-faktoren
Cooper Hoffman – sønnen til avdøde Philip Seymour Hoffman – gir Haim en perfekt match med sin ruskete tilstedeværelse, i unik veksling mellom selvsikkerhet og usikkerhet. Det er bemerkelsesverdig at dette er spillefilmdebuten til de to hovedrolleinnehaverne.
Best av alt er den usentimentale tilnærmingen. Licorice Pizza prioriterer hele tiden sjelfullhet over nostalgi.
