Film

Giftig portrett av moteskaper

Phantom Thread skildrer nok en eldre mann som faller for en ung kvinne. Men uerfarne Alma tar gradvis kontroll over samlivet.

Uff, nå er jeg lei av regissører som lar gråhårede menn rundt 50–60 år forgape seg i enda en ung uskyld. Første halvdel av Phantom Thread skildrer en slik relasjon. Det hjelper bare litt at kvinnen gradvis svarer med et offensivt motangrep for å få kontroll over mannen. Men da skjer det på så giftig vis at jeg sliter med å tro på historien.

Regissør Paul Thomas Anderson (Magnolia og There Will Be Blood) tar oss med til et fasjonabelt haute couture-motehus i 1950-tallets London der velhavende damer kan bestille håndsydde kreasjoner av moteskaperen Reynolds Woodcock.

Lunefullt petimeter

Det er ingenting å si på framstillingen av den mannlige hovedpersonen. Som i There Will Be Blood (2007) – med handling fra gryende oljeutvinning i California rundt forrige århundreskifte – har Anderson nok engang valgt den utmerkede Daniel Day-Lewis til å levendegjøre en kompromissløs mann som jakter sine mål uten å ta hensyn til menneskene rundt seg. Den gang gjaldt det skitten oljeleting; nå iscenesetter han en aristokratisk utseende designer, kledd i stilige jakker, tversoversløyfe og sokker i sterke farger. Woodcock framstår som et sant petimeter, besatt av å skape vakre kjoler i blondeprydet silke og perlebesatt sateng.

Samtidig har han noe psykologisk umodent over seg, opphengt som han er i minnet om sin avdøde mor som han i sin tid sydde brudekjole til da hun giftet seg for annen gang. Reynolds grubler på om hun – der hun nå er – fortsatt setter pris på klærne han tegner. I en replikk i filmen kalles han en bortskjemt baby, et utsagn man bare kan nikke ja til.

LES OGSÅ: Aldri har melodiene vært bedre

Skildringen av miljøet i motehuset er overbevis­ende til minste detalj. Hver morgen sørger Woodcocks høyre hånd – hans myndige søster Cyril (glitrende spilt av Lesley Manville) – for at ritual­ene følges. Gardiner trekkes fra, og tjenere lager frokost slik moteskaperen forlanger den, det vil si gjerne med tykk fløte, men absolutt ikke smør. I mellomtiden tripper syerskene – her signaliserer klær og sko en lavere klasse på rangstigen – opp de bratte trappene til husets syrom for å ta fatt igjen med nål og tråd.

En ny muse

Et hovedtema i Phantom Thread er forholdet mellom yrkesliv og privatliv, mellom kunsten­ og kjærligheten. Designeren Woodcock har alltid en vakker modell ved sin side som inspirerer ham. Men i filmens første frokostscene har han blitt dyktig lei av henne. Da går det ikke lang tid før han oppdager Alma, servitrise på et vertshus ute på landet, som aldersmessig kunne vært hans datter. Hun blir filmens kvinnelige hovedrolle og hans nye muse.

Skuespiller Vicky Krieps fra Luxembourg gjør en helt grei rolle. Men hennes utenlandske aksent gir slett ingen assosiasjon til den engelske arbeider­klassen som man må anta at Alma kommer fra. Det virker som amerikaneren Anderson ignorerer denne type motsetning.

På første date spør hun hvorfor ikke en så vakker mann som han er gift. Svaret er at han er en uforbederlig ungkar som ville bli svikefull som gift. Utsagnet kunne fått fornuftige piker til å forbli i landsbyen. Men Alma – eventyrets Askepott – lokkes av muligheten til å gjøre en klassereise, vinne prinsen og bli kledd opp i vakre kjoler. At filmen fikk Oscar for beste kostymedesign, er fullt fortjent.

LES OGSÅ: Umulig å ikke bli grepet

Etter en tid som modell og ­elskerinne i motehusets ­gemakker får Alma likevel nok av den humørsyke Woodcock fordi han ikke dyrker henne nok. Han kjefter da hun lager lyder under frokosten, og hennes forsøk på å glede­ ham med et deilig middagsmåltid ender i en heftig krangel fordi aspargesen er servert med smør, ikke olje.

Jeg skal ikke røpe hva Alma gjør for å få overtaket i motehuset og binde Reynolds til seg i privatsfæren. Det får holde å si at Anderson blir makaber og fantasi­full på samme tid. De psykologiske følgene av hennes ­påfunn er lite troverdige.

Froskeregnvær

Paul Thomas Anderson har tidligere gitt sterke bidrag til filmhistorien. Tenk på froskeregnværet (!) i mosaikk­filmen Magnolia (1999). Der satt døden på lur bak en senge­pute og tvang fram sannhetens øye­blikk og dermed ny nærhet ­mellom forkomne familiemedlemmer.

I There Will Be Blood gikk hoved­personen over lik for å finne­ olje, men endte i fortapelse,­ helt uten vilje til å lytte til den ­lokale presten som setter innbyggernes ve og vel høyere enn den store rikdommen.

Fascinerende tematikk ble tatt opp i The Master (2012). Hjemme igjen etter 2. verdenskrig blir en alkoholisert krigsveteran dratt inn i en kvasireligiøs bevegelse ledet av Mesteren, en fiktiv utgave av sci-fi-forfatteren L. Ron Hubbard som grunnla Scientologikirken.

Dessverre lever Anderson med Phantom Thread bare over­flatisk opp til slike meritter. Filmen minner om den skuffende Svimle hjerter (2002), en tynn komedie om kjærlighetens uransakelige veier.

Det holder ikke å designe en perfekt, magisk overflate når de innvendige sømmene rakner.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film