De mest rabiate islamkritikerne liker å slå muslimene i hodet med historien om profeten Muhammed som giftet seg med Aisha da hun var sju år gammel. Han skal ha fullbyrdet ekteskapet da hun var ni eller ti. Hva svarer muslimer når de blir konfrontert med dette? Noen svarer med at det ikke finnes dokumentasjon for påstanden, at man må være kritisk til fortellinger og myter uten empirisk belegg. Andre svarer med å si at barnebruder var en vanlig praksis på den tiden, og at profeten ikke gjorde noe som var i strid med datidens normer.

Dette er gode svar. De bygger begge på prinsipper som kan danne et grunnlag for reform av teologisk tenkning i islam. Det ene svaret tar en kritisk holdning til historiske kilder. Det andre kontekstualiserer Muhammeds handlinger. Alt det som var riktig den gangen, er ikke nødvendigvis riktig i dag.

Opprett utdanningsinstitusjoner for muslimske imamer

Vi trenger forskningsinstitusjoner som tar steget videre og jobber med mer konkret tolkningsarbeid. I boken min, Frihetskampen i islam, tar jeg til orde for å opprette en utdanningsinstitusjon for muslimske imamer og lærde.

Jeg har tidligere vært litt ambivalent når det gjelder utdanning av muslimske imamer og lærde. På én side har jeg sett verdien av bedre utdanning, men på en annen side har jeg tenkt at det ikke er så mye å forvente fra imamene – med eller uten utdanning.

Skepsisen min handler blant annet om at religionen i seg selv bærer i seg en grunnleggende skepsis mot nyvinninger som kan utvanne det som anses som den opprinnelige, rene troen. Dette kan gjøre det vanskelig for liberale teologer å fremme nye tolkninger.

Derfor tenkte jeg tidligere at det er litt naivt å sette sin lit til at den lærde klassen, som har forvaltet religionen i århundrer, skal kunne skape reell endring, ikke minst gjelder det om man ønsker seg dette relativt raskt: Skal vi liksom bare sitte pent og vente på at de gamle mennene (det er de for det meste) som forvalter en tungrodd og konservativ tradisjon til slutt beveger så vidt på seg? Skal vi vente på en forandring som kanskje aldri kommer?

Vi må ha de lærde med på laget

I dag ser jeg mer nyansert på det, og konkluderer annerledes. Vi må ha de lærde med på laget, som pådrivere for åpnere diskusjoner og gode løsninger. Det kan riktignok ikke være alt, men det er et viktig bidrag i kampen for mer frihet og kritisk tenkning i muslimske miljøer.

Inspirasjonen til endring må med andre ord komme fra flere hold samtidig. Forholdene i Midtøsten får vi ikke gjort så mye med. Men den teologiske islamdiskusjonen her hjemme kan bli bedre, uavhengig av hva som skjer i den muslimske verden.

Det er en diskusjon som må stimuleres og understøttes av forskning og utdanning. Skal muslimer og islam bli en mer naturlig del av vestlige samfunn, må vi ha en institusjonalisering av islam i Europa.

Formålet med islamutdanningen bør ikke bare være å skolere praktikere for religiøse, muslimske institusjoner, men å forske mer på islam og slik stimulere til bedre filosofiske og teologiske diskusjoner om islams fremtid i verden, Europa og Norge.

Kontekstualisering og kritisk, historisk forskning er altså to sider av samme sak. Det går ut på at man prøver å gjennomskue teologiske tekster og anta at de er skrevet av folk med egne meninger og intensjoner i en spesifikk historisk, sosial og kulturell situasjon.

En reell integrering av det religiøse liv skjer når moskeene orienterer seg mer mot europeiske samfunn og bort fra politiske og ideologiske bånd til opprinnelseslandene.

En slik utdanning vil ha praktisk og teologisk nytte

Det tilbys i dag ingen teologisk utdanning for imamer, bare enkeltfag, som riktignok gir viktige perspektiver, men som bør kombineres med en mer helhetlig utdanning. Helst burde dette skje på et skandinavisk plan for Norge, Danmark og Sverige, slik at man skaper et sterkt akademisk miljø. Et slikt utdanningstilbud ville ha skolert mange muslimer i islams historie, i livssynspolitikk og så videre.

På den ene siden vil en slik utdanning ha en praktisk nytte. Dersom muslimer for eksempel skulle ønske imamer i Forsvaret, på sykehus og i fengsler, ville man slik kunne skape en ordning som garanterte at det i så fall er snakk om godt utdannede folk med en grunnleggende forståelse for den rollen de skal spille. Behovet for å hente imamer fra utlandet, folk som ikke kjenner Norge eller nødvendigvis har kompetansen til å fungere godt nok i slike jobber hos oss, ville også blitt mindre.

På den andre siden vil en teologisk utdanning å skape et rom der meningsbrytningene kan finne sted på et høyere nivå og i rammer preget av en universitetskultur. Muslimer som lever i Skandinavia og Europa kan utvikle sin egen teologi og drive med islamforskning uten å være avhengige av lærde i Midtøsten. Sistnevnte har gjerne egne agendaer og forstår sjelden muslimenes situasjon i Europa særlig godt. Derfor bør de få mindre innflytelse. Påvirkningen bør aller helst gå motsatt vei.

Utdanning er en naturlig del av integreringen

For meg er det i dag hevet over tvil at noe slikt ville vært et verdifullt bidrag. Vi kan ikke kreve at muslimer skal være danske eller norske eller svenske og samtidig la være å institusjonalisere islam på samme måte som kristendommen i våre samfunn. Å integrere de religiøse systemene og utdanningene i våre samfunnsstrukturer er en naturlig del av integreringen av islam i skandinaviske land.

Sylo Taraku

Forfatter og rådgiver i tankesmien Agenda

LES OGSÅ: Islamkritikerne i Norge trenger en reformasjon

LES OGSÅ: Prestisjetungt senter for islamsk lære tar avstand fra barneekteskap

LES OGSÅ: Vi muslimer må bruke mer visdom i møte med storsamfunnet