Ivar Kvistum

Medlem i Vålerenga menighetsråd i Oslo

Emil Skartveit

Faglig leder i Fredrikstad domkirke menighet

I 2019 ble vi servert en rekke fortellinger om ekstrem frikirkelighet, knallharde oppgjør og avhopperes uforsonlige brudd. Allmennheten har gjennom media og film fått innblikk i miljøer preget av streng sosial kontroll og holdninger til seksuelle minoriteter som ikke tåler møtet med samtid og storsamfunn.

· LES OGSÅ: Nesten ingen i Norge tror på fortapelsen. I frikirkene er situasjonen en helt annen

Skrekkhistorier

Om fortellingene er overdrevne eller sanne, spiller nesten mindre rolle; de får uansett stor innflytelse over allmennhetens forestillinger om alt kristenliv utenfor den norske kirke. Folk flest vet så sørgelig lite om frikirkeligheten at enhver skrekkhistorie har en tendens til å gå rett hjem. Det skilles heller ikke så nøye mellom mormoner og metodister, Smiths venner og pinsevenner.

Men avhoppere fra de mest autoritære og ytterliggående delene av det frikirkelige landskapet er ikke representative. Når mange frikirker mister bortimot hele generasjoner, er det ikke primært på grunn av uhyrligheter, krenkelser og overgrep, men heller fordi de oppleves irrelevante, akterutseilte og for grunne i møtet med menneskers religiøse søken.

Spørsmål

Når menighetenes barn modnes og stiller både spørsmål og krav, blir det fort konflikt. Andre ganger forsvinner folk mer lydløst, enten det er med et skuldertrekk eller tårer.

Hvor mange brente og tapte barn med frikirkebakgrunn som har søkt «nødhavn» i Den norske kirke, vet vi ikke. Sannsynligvis er vi veldig mange som har funnet ut at «statens offisielle religionsvesen» er et godt sted å være. Her er det takhøyde for troen og frihet fra den sosiale kontrollen som gjerne følger med frelsesfokusert vekkelseskristendom i små enheter.

Den norske kirke gir oss alt vi trenger og er sjenerøst inkluderende. Her blir du vist tillit og får oppgaver fra første dag.

Hjemlengsel

Men likevel er det noe som holder oss tilbake fra å oppleve oss helt som hjemme. Om de mange eks-frikirkelige i Den norske kirke likner på oss to – som har forlatt henholdsvis Frelsesarmeen og Baptistsamfunnet i voksen alder – kjenner de på en udefinerbar hjemlengsel tilbake til kirkesamfunnene og menighetene de vokste opp i.

· KOMMENTAR: «Det går mot sterkere konflikter mellom religiøse og sekulære det neste tiåret»

Det er noe med varmen, tryggheten og nærheten som mange frimenigheter er så dyktige til å skape. Sterke fellesskap der mennesker bærer hverandre gjennom livet, nesten som storfamilier eller landsbyer. Det er ikke for ingenting at mange omtaler dette kirkefellesskapet som «sammenhengen».

Røttene går dypt ned i bakken. Og er det så rart? Vi aksepterer jo uten videre hvor grunnleggende identitet kan være for andre minoriteter. Hvorfor skulle ikke også gjelde for oss med frikirkebakgrunn? Vi føler sterkt at dette er vårt eget folk, og vi kjenner behov for å gå i forsvar når storsamfunnet går løs på dem for alt som avviker fra samtidens normer. Kvalitetene i disse miljøene kommer sjelden til syne, og mangelen på balanse oppleves urettferdig.

Vi lengter hjem. Men det er en umulig lengsel, for vi vet jo at det er umulig å vende tilbake. Vi har tatt våre kamper internt, tapt mot overmakten og gått bedrøvet bort. Vi er blitt regnet som sinte, vanskelige, utakknemlige og ubibelske.

Usynlig

Det er ikke plass til sånne som oss i herberget. Selv om vi skulle være født inn i våre respektive menigheter og kirkesamfunn, er vi likevel fremmede – i kraft av meninger, livsstil, legning eller trosuttrykk.

Ingenting av dette er synlig for de innfødte i Den norske kirke. For mange av dem er frikirkelandskapet helt ukjent og egentlig uten særlig interesse. Slikt sanser vi fort, og dette er kanskje noe av grunnen til at det er vanskelig å gi helt slipp og slå oss til ro der vi er nå. Det sitter flere rester av den ubevisste majoritetsarrogansen igjen i kirkeveggene enn mange av de mest husvarme er i stand til å se selv.

Den norske kirke burde nyttiggjøre seg de unike ressursene som medlemmer, frivillige og ansatte med frikirkebakgrunn bringer inn i fellesskapet. Vi har erfaring med å drive selvfinansiert kirke, og det kan komme godt med.

Men det viktigste er: Vi er innfødte nordmenn som har opplevd på kroppen hva det vil si å leve som en stigmatisert livssynsminoritet i det norske samfunnet. Svært få i Den norske kirke har den erfaringen. Når kirken går i dialog med andre minoriteter, kan denne livskompetansen være svært nyttig.

LES OGSÅ:

· TIDLIGERE SMITHEVENN: «Hvorfor øker pulsen min av tanken på at noen kan identifisere meg i dette innlegget?»

· Jehovas vitne vedgjekk for første gong at røystar ein ved val, blir ein sendt på dør

· Hjelpekilden uten støtte fra nyttår