Tilbake fra påskeferie uten nettilgang. Jeg registrerer at noen mener prekener ikke hører til her i dette forum, men jeg har blitt utfordret avredaksjonen på å legge ut denne påskens prekener, så her kommer dagens. Skjærtorsdagens.
Skjærtorsdag. Nattverdens dag. Måltidsfellesskapets dag. Fotvaskingens dag. Svikets dag. Tretten nære venner og medarbeidere samlet rundt et bord i en mørk annen-etasje. Den ene er deres læremester og leder. De har vært uadskillelige de siste tre årene – vandret sammen, spist, sovet, kranglet, ledd, festet, undervist og blitt opplært, sett fantastiske ting skje. De kjenner hverandre godt og er nære. Nå har de sin siste kveld, sine siste timer sammen. Lederen vet det – de andre har ikke orket å forstå det ennå. Kvelden er mye. Forventninger til den store påskefesten, glede over å spise sammen, angsten for det som skal komme, uroen for det de ikke forstår, nyssgjerrigheten på hvem som skal svikte. De snakket helt sikkert om dagligdagse ting også: Hvem de hadde møtt, rykter de hadde hørt på byen, varmen, maten. Særlig de som skjønte minst av hva som skulle skje. Men det må ha vært en rar kveld, der oppe i andre etasje.
De fleste venne-måltider husker jeg med glede. Ofte god mat og vakkert bord. Men mest av alt – de gode samtalene, latteren, fortroligheten, tilhørigheten. Helst langt ut i de små timer.
