Våger du å møte deg selv i døra?

Jeg er så heldig å bo i et hus i skogen, nesten i ødemarken hvor det ikke er uvanlig å høre ulvens hyl eller se spor av bjørnens framferd. Noen ganger, ofte med hjertet i halsen, hender det jeg treffer på disse fantastiske skapningene ute i naturen, en fantastisk opplevelse. For mange er rovdyrene et etisk problem, enten man er tilhenger eller motstander av rovvilt i den norske fauna.

Men det er ikke møtet med rovdyrene som skremmer meg, selv om jeg skvetter når jeg møter dem. Nei, ettersom jeg bor langs en trafikkert riksvei meg fartsgrense 80 km/t som også er skolevei, sykkelvei, handlevei, lokalvei og krysningsvei for elg og annet vilt, er det vår egen adferd i trafikken som skremmer meg. Den aggressive kjøringa som foregår setter liv og lemmer i fare, når bilistene, særlig privatbilistene, presser seg fram uten å ta hensyn til at det finnes andre trafikanter ute på veiene også. Skremmende er det når den ene bilen etter den andre raser avgårde og kjører forbi i høyresvinger over bakketopper mens skoleunger og sykelister er på vei til skolen.

Jeg stiller meg derfor spørsmålet, vet bilistene hva de gjør? Hvilken fare de utsetter seg selv og sine medmennesker for? Det virker ikke slik, det er som om når vi setter oss inn i bilen har vi tatt på oss en rustning og er blitt usårbare. Dessverre virker det som om 80 ikke er tillatt maksimal fart, men heller påbudt minimal hastighet. "Om det ligger igjen en sykelist eller rullestolbruker i grøfta bryr vi oss ikke med, bare jeg kommer fram", slik virker holdningen for oss som faktisk også ferdes i annet enn bil langs den eneste lokalveien vi har.