Catharina Bu

Internasjonal rådgiver for Tankesmien Agenda

Etter årtier med gradvis nedgang i antallet mennesker som sulter, er det nå en dramatisk økning i sult, underernæring og feilernæring globalt. Dette skyldes i all hovedsak to faktorer: Klimaendringer og konflikt. Økende økonomisk ulikhet og manglende fordeling har også en negativ innvirkning. Det er spesielt de fattigste menneskene i de fattigste landene som er rammet. I 2015 var det om lag 785 millioner mennesker som sultet. I 2018 hadde tallet steget til 821 millioner.

Vag handlingsplan

Dette skjer når verden skulle hatt en helt annen kurs. I 2020 er det kun 10 år igjen til FNs bærekraftsmål skal være oppnådd. Mye tyder på at vi ikke engang vil komme halvveis på en rekke av målene. For bærekraftsmål nr. 2: Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk, går det altså i feil retning. Det er derfor positivt at regjeringen har tatt tak i utfordringen ved å lansere en handlingsplan for bærekraftige matsystemer.

Hele syv ministre var til stede da planen ble lansert, som for å understreke at den også skulle ha innvirkning på nasjonale politiske områder, som for eksempel klima- og næringslivspolitikken. Et slikt bredt perspektiv er helt nødvendig skal regjeringen lykkes med å innføre politikk som har en reell effekt. Klima- og handelspolitikken er spesielt to områder hvor avgjørelser her hjemme kan ha en innvirkning på utviklingslandenes muligheter til å produsere egen mat.

Problemet er bare at handlingsplanen er vag. Hvorvidt vi er villige til å ta de grepene som kreves i vår nasjonale politikk, for eksempel kutte mer i egne CO2-utslipp, holde norske selskaper mer til ansvar eller gi bedre handelsbetingelser til fattige bønder i utviklingsland, sier den lite om.

LES OGSÅ: Nordmenn tror ikke det er mulig å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030

Store ambisjoner

En annen svakhet ved planen er at den bærer preg av å sette svært ambisiøse og overordnede mål og tiltak. En åpenbar utfordring ved dette er at planen kan brukes litt etter eget ønske, og hvilke politiske prioriteringer den aktuelle statsråd ønsker.

Dessuten, er det kun satt av 100 millioner til gjennomføringen av planen i årets budsjett. Dette på tross av de store ambisjonene og mange intensjonene. Nå er det riktignok slik at allerede eksisterende bevilgninger over bistandsbudsjettet, slik som på fiskeri- og skogforvaltning for eksempel, også kan krysses av under de områdene handlingsplanen dekker. Men dette betyr i praksis en videreføring av eksisterende politikk, og ikke mye nytt.

Behov for nytenkning

Verdens befolkning vil øke og virkningene av klimaendringene vil føre til dramatiske endringer fram mot, og også etter 2030. Det er derfor behov for å tenke nytt. Utfordringen vil bli å produsere nok mat til en økende befolkning, samtidig som man minimerer utslipp og tar i bruk mindre areal til matproduksjon. Økt matproduksjon må skje på måter der vi minimerer landbrukets miljøskader og bruker areal på en effektiv og klimasmart måte.

I notatet «Bærekraftige matsystemer i klimaendringenes tid», som Tankesmien Agenda lanserte forrige uke, kommer vi med en rekke anbefalinger til hva Norge kan gjøre for å bidra i kampen mot sult.

Mer forskning

Paradoksalt nok er det mer enn nok mat i verden til å brødfø dagens befolkning, men ulik tilgang, manglende fordeling, og sterke økonomiske og politiske interesser, gjør likevel at folk sulter.

Ved å bruke begrepet matsystemer som inngang, har regjeringen nettopp muligheten til å ta tak i de strukturelle og politiske flaskehalsene som fører til at mennesker sulter. Dette kan for eksempel være at en bonde ikke får fraktet varen sin til et marked fordi infrastrukturen mangler, eller det kan være at hun sitter igjen med minimal fortjeneste fordi det multinasjonale selskapet som selger matvaren tar det meste av profitten. Ofte er utfordringen at de små- og mellomstore bøndene og landbruksbedriftene taper i møte med de større. Handlingsplanen må derfor ta tydelige grep for å bistå disse.

Norge bør også velge seg noen få land å samarbeide med over tid. Vi har et begrenset forvaltningsapparat i Norad og på ambassadene, så å gjøre litt overalt vil sannsynligvis ikke gi tilfredsstillende resultater. Vi må også satse mer på forskning, slik at vi kan lære av feil og resultater underveis. Her er det spesielt viktig å samarbeide med forskningsmiljøer i samarbeidslandene. Hva som gjøres hvor, bør avhenge av kontekst, men det må også tenkes utenfor boksen. Dette kan for eksempel bety å teste ny teknologi i samarbeid med lokale aktører, eller noe helt annet som å støtte innføring av barnetrygd. Sistnevnte vil kunne bidra til at en bonde kan bruke inntekten sin på å investere i eget landbruk framfor å betale skolepenger for barnet, og på den måten øke husholdningens matinntak.

Det haster

Dessuten, skal Norges bidrag gi resultater, må vi tørre å ta tak i de strukturelle problemene – også om det rammer våre egne interesser. Derfor må ikke bistanden til dette området forbli en teknisk skrivebordsøvelse, men innrettes for å endre politikken. Dette må utviklingsministeren og de seks andre ministerne ta tak i. Det haster for verdens fattige som sulter.

LES MER:

Utviklingsfondet: «Miljøstiftelsen Zero bryr seg null om de fattige»

50 år siden Biafrakrigen sluttet: Da sultedøden kom inn i stuene våre

FN med dystre prognoser: Ille i år, og enda verre skal det bli