Jan Thomas Odegard

Daglig leder, Utviklingsfondet

Det er gledelig at Zero nå vil ta mer tak i de globale klimautfordringene. Jeg har ikke hevdet, som Sbertoli skriver, at «Zero mener at vi skal kutte ut norsk bistand». Jeg påpekte, som statssekretær Jacobsen, at det vil være feil å bruke utviklingshjelp til å stoppe kullkraftverk i mellominntektsland i Asia på bekostning av støtte til de fattigste som allerede er rammet av klimaendringene.

Enige om noe

Jeg er enig med Sbertoli når han skriver at «utviklingspolitikk er mer enn bistand… ikke minst på klima.» Det er flott om Zero vil at Norge skal bidra ut over utviklingsbudsjettet til å løse den globale klimakrisa også når det gjelder «å tippe vektskåla» mot kullkraft i f.eks. India og Vietnam. Da er de på linje med mange norske og internasjonale organisasjoner. Rapporten «Norways Fair Share» viser hvordan Norge ligger veldig langt etter med sitt rettferdige bidrag til å løse klimakrisa - både hjemme og globalt. Men om Sbertoli ikke mente at Norge bør bruke mer utviklingshjelp på utslippskutt, hvorfor argumenterer han igjen i sitt motsvar fredag for å bruke bistand til å stoppe kullkraft i mellominntektslandet Vietnam?

Det er bra Sbertoli er enig i at klimainnsats er mer enn å kutte i utslipp, og at Norge bør øke støtten så de fattigste kan stå imot økt tørke og flom. Han hevder samtidig at det er billigere å forebygge klimakrisen gjennom utslippskutt enn gjennom klimatilpasning, uten nærmere forklaring. Det taler mot flere nye rapporter som tvert imot viser at å bygge klimarobuste lokalsamfunn er svært kostnadseffektivt og helt nødvendig måte å forebygge klimakrisas negative konsekvenser. Tap av liv, nødhjelp og gjenoppbygging etter øke naturskader vil koster mange ganger mer.

Reell politisk uenighet

Like sikkert hevder Sbertoli at man ikke kan «klimatilpasse seg ut av scenarioer» som viser at noen av de fattigste landene kan bli ubeboelige om vi ikke stanser utslippene. Mitt poeng er det samme som Zeros, men motsatt: norsk innsats for å kutte klimagassutslipp, uansett omfang, vil være bortkastet for de fattigste om ikke Norge og andre rike land samtidig trapper opp innsatsen kraftig for at de fattigste raskt kan tilpasse seg de økende klimaendringene. De trenger støtte nå, og kan ikke vente til de globale utslippene går ned. Millioner vil sulte og flykte lenge før den tid. Det er det internasjonale samfunnet helt enige om.

Dette er en viktig prinsipiell debatt fordi det er reell politisk uenighet om hvem den norske utviklingsinnsatsen først og fremst er for. Offisielt er målet at den skal bedre livene til de fattigste, mens Utenriksdepartementets (UD) fremste oppgave er å fremme norske interesser. Noen mener derfor at UD bør bruke utviklingshjelpen på en måte som tjener Norge best. Da vil det åpenbart være i norske interesser å bruke mer utviklingshjelp på utslippskutt, fordi det også reduserer klimaendringene i Norge. Om kullkraft skal erstattes med fornybar energi, vil det også kunne skape muligheter for norsk næringsliv, som Sbertoni riktig framhever har betydelig kompetanse på feltet. Med det bedrer ikke nødvendigvis livet til de fattigste.

Fattige småbønder

Sbertoli begrunner økt norsk satsing på fornybar energi i mellominntektsland med at «tilgang på energi er en avgjørende forutsetning for vekst ut av fattigdom» fordi det er fattigdom som gjør dem sårbare for klimaendringene. Det stemmer ikke for de fattigste og mest klimautsatte småbøndene i f.eks. Afrika. De trenger først og fremst støtte for å gjøre matproduksjonen klimatilpasset gjennom opplæring i nye landbruksteknikker, bedre forvaltning av jord, skog og vann, samt støtte til å utvikle vanningsanlegg, flomvern, beredskap, frøbanker, husdyr, og nye inntektskilder.

LES DEBATTEN MELLOM ZERO OG UTVIKLINGSFONDET:

Miljøorganisasjon: – Viktigere med stans av kullkraft enn tradisjonell bistand

Utviklingsfondet: «Miljøstiftelsen Zero bryr seg null om de fattige»