Michelle A. Tisdel

PhD i Sosialantropologi

«Det gjør vondt i magen. Det gjør vondt overalt. Please, I can’t breathe,» sa 46 år gamle George Floyd før han ble bevisstløs.

Floyd døde av kvelning under en pågripelse i den amerikanske byen Minneapolis, ifølge to uavhengige obduksjonsrapporter som familien hans bestilte. Den første rapporten fra myndighetene påstod at Floyd ikke døde av kvelning, men fra kombinasjonen av eksisterende helsetilstander og av å bli lagt i bakken. Familien stolte ikke på myndighetene.

Politivold

Afroamerikanere utgjør 20 prosent av befolkningen i Minneapolis. Samtidig utgjør de nærmere 60 prosent av tilfellene hvor politiet har sparket, tatt halsgrep, dyttet eller brukt pepperspray og elektrosjokkvåpen, ifølge byens egne statistikker.

Siden 2015 har Minneapolis-politiet brukt makt omlag 11.500 ganger - mer enn 6600 av gangene var personen det ble brukt makt mot afroamerikansk. I samme periode brukte politiet makt 2750 ganger mot hvite personer. Hvite i byen utgjør 60 prosent av befolkingen.

Det skeive forholdet mellom USAs svarte og hvite befolkninger er rasismens barn. Det reflekteres i inntektsnivåer, i tilgangen til lik utdanning og til helsetjenester. Samspillet mellom rase og klasse og systematisk diskriminering og strukturell ulikhet gjennomsyrer samfunnet og reproduserer seg selv.

LES OGSÅ: USA-ekspert om rasismen i USA: - Landet er grunnlagt av slaveeiere. Det er ikke veldig lenge siden

Den utsatte drømmen

Fra 1619, da afroamerikanerne kom til Englands amerikanske kolonier, til opphevingen av slaveriet i 1865, var det fullt lovlig for hvite mennesker å eie mine forfedre. De ble betraktet som investeringer og «utstyr» til plantasjedrift, husarbeid og personlige tjenester.

Etter opphevingen av slaveriet, utløst av borgerkrigen (1860–1865), ble vi «frie», men uten grunnleggende menneskerettigheter eller borgerrettigheter. Først i 1965 ble den amerikanske grunnloven endret. Med tilføringen av «Voting Rights Act» ble rasediskriminering i forbindelse med stemmerett forbudt. Det vil si at vi afroamerikanere fikk reell stemmerett for bare 55 år siden.

Perioden mellom 1865 og 1965 var preget av brutal segregering og rasistisk motivert vold utført av borgerne, politiet og statene. Hverken sosial rettferdighet eller likestilling har eksistert for USAs urbefolkninger eller nasjonale minoritet - afroamerikanerne. For vi er USAs nasjonale minoritet, selv om statusen ikke er lovfestet. Gjennom hele vår firehundreårige historie i landet har vi klatret oppover, stått imot og holdt ut. USA var aldri det løfterike landet for oss. Det var heller den utsatte drømmen.

Min bror fra en annen mor

George Floyd og jeg har vokst opp samtidig og i nærheten av hverandre. Han vokste opp i bydelen Third Ward, sørøst for Houston sentrum. Jeg vokste opp nordøst for sentrum i Independence Heights, der byens første afroamerikanske videregående skole, Booker T. Washington High School, ligger. At mitt liv i Houston var preget av rasisme og utenforskap tenkte jeg ikke så mye over og vi snakket ikke så mye om det. Min mor og far fikk begge studere på universitetet.

Men hos mormor og morfar lærte jeg at man måtte jobbe dobbelt så hardt og være dobbelt så flink for å utmerke seg. Dette kjennetegner USA, tenkte jeg. Jeg var elev på John F. Kennedy barneskole hvor alle barna var svarte - hele nabolaget var svart. Også et amerikansk trekk tenkte jeg.

LES OGSÅ: USA har tatt avskjed med egen historie, mener Marilynne Robinson

Segregert samfunn

I dag skjønner jeg at nabolaget var segregert. Da jeg begynte i på ungdomsskolen kjente jeg for første gang på sosiale forskjeller. I historie- og geografitimene ble jeg flau og følte dum fordi alle kunne mye mer enn meg. Jeg kunne ingenting og ble opprørt når jeg skjønte at de andre hadde lært geografi og samfunnsfag regelmessig på barneskolen. Det gjorde ikke vi på JFK.

Jo lengre jeg beveget meg ut i verden og vekk fra nabolaget mitt, jo mer opplevde jeg av det samme. Det var forskjeller mellom de amerikanske bydelene og delstatene. Som universitetsstudent ved Mount Holyoke College (MHC) i Massachusetts fikk jeg på nok en gang føle hvordan jeg som texaner og afroamerikaner var mindre forberedt enn mine medstudenter.

I studietida leverte jeg en oppgave i makroøkonomi og ble svært skuffet over karakteren D. At jeg gjorde det dårlig var ille nok. Men at Professor Robinson skrev på oppgaven at han ikke visste hvordan jeg kom meg inn på MHC såret meg. Kvotering etter etnisitet og antidiskrimineringslover var godt i gang på slutten av 1980-tallet da jeg begynte på universitetet. Det var grusomt å lure på om man hadde kommet inn på grunn av kvotering eller fordi man «fortjente» plassen.

Retten til liv

Politimann Derek Chauvin presset kneet sitt mot Floyds nakke og holdt ham i bakken i åtte minutter og 46 sekunder. Den grusomme videoen viser at Floyd var bevisstløs i nesten tre minutter. Hendelsen skjedde etter en «rutine»-trafikkontroll.

Mange jeg kjenner er sinte, frustrerte og fortvilte nå. De føler forakt for rasismen og for politiets maktbruk. Det er farlig å være afroamerikaner og urfolk i USA i dag. De føler seg utrygge. Floyds død er en sterk påminnelse om at etniske minoriteter i USA mangler grunnleggende menneskerettigheter; retten til liv og til ikke å bli torturert. Vi dør fordi vi er svarte og urinnvånere.

LES OGSÅ: Drapene som fanges på film: – Siden Rodney King-bankingen har ny teknologi endret dagsordenen

Lei av tomprat

Guvernøren i Minnesota, Tim Walz, annonserte 2. juni at myndighetene skal granske politiet. Målet er å finne ut av om politiet systematisk diskriminerer afroamerikanere. Det er oppsiktsvekkende at delstaten for første gang ser på politivold som et systematisk og strukturelt problem. Guvernøren var tydelig, og for afroamerikanere blir handlinger mer overbevisende enn ord. Vi, og andre borgerrettighetsforkjempere er lei av tomt prat.

Minnesotas statsadvokat endret siktelsen mot Chauvin fra uaktsomt til forsettlig drap. De andre tre politimennene som var til stede har også blitt siktet for medvirkning til drap. Til tross for dette finnes det miljøer i USA som jubler og gjør narr av afroamerikanernes lidelser, politivold og drap. På Facebook sirkulerer en såkalt «George Floyd Challenge» hvor folk spiller ut det grusomme drapet og legger ut bilder av det.

Lederskap og ansvar?

President Trumps håndtering av opptøyene i kjølvannet av Floyd-drapet har vært katastrofal, men absolutt ikke overraskende. Men også de fleste republikanske folkevalgte har lenge stått ved presidentens side - gjennom granskingen av forbindelsene til Russland, riksrett-saken og Covid19-pandemien. Mange mener at også de har sviktet det amerikanske folket og grunnloven.

Det er viktig at de folkevalgte tar grep og kommuniserer tydelig: rasisme og vold mot afroamerikanere, urfolk og andre typer minoriteter strider mot landets selvbilde. Samtidig strider ikke disse holdningene mot landets historie, som er preget av folkemord og kolonisering, slaveri og segregering, hatkriminalitet og politivold. Landet må ta et endelig oppgjør med sin historie. Vi har mange nasjonale myter som underbygger et feilaktige og misvisende selvbilde. Mye av landets historie er fortrengt og forfalsket.

Er Norge immun?

Ingen land er immune. Jeg hører fortellinger om norske melaninrike ungdommers frustrasjoner. De må utmerke seg mer enn sine hvite, norske medborgere.

De siste årene har emneknaggene #norsknok og #hverdagsrasisme blitt stadig mer relevante. Obiora-saken fra 2006 diskuteres fortsatt av mange jeg kjenner. Politiet i Sør-Trøndelag tok halsgrep på Eugene Ejike Obiora. Han døde under pågripelsen. På Grønland i Oslo i 2014 ble sørafrikanske Nobuhle Mbilase Enyam lagt i bakken og satt på glattcelle i bare truse og topp. Hun overlevde, men familien glemmer det aldri. Slike hendelser skaper mistillit og utrygghet blant melaninrike nordmenn. Derfor er det ikke nok å ikke være rasist. Man må være antirasist.

Rasisme og rasistisk motivert vold er symptomer på systematiske og strukturelle problemer. Denne sannheten er ikke til å komme bort i fra, bare du leser statistikken og følger med på nyhetsbildet.

«Endelig føler jeg at det er nok press fra hvite folk til å gjøre en forskjell,» sa min venninne Mary fra Wisconsin til meg. Endelig går det opp for hvite folk at dette også er deres problem».

Jeg krysser fingrene.

 

LES MER:

Høyreekstremister nører opp under protestene i USA

Valgkampstrateger i USA jobber på høygir i begge leire. De vil vinne kampen om historiefortellingen

Trump brukte tåregass mot demonstranter for å posere med bibelen – fordømmes av kirken