Trygg i troen?

”Jeg gir deg mine tanker, jeg gir deg mine ord, jeg gir deg mitt hjerte. Namaste!”, Det er min sønn på tre år som hilser meg. Han har lært det av pedagogisk leder i barnehagen. Hun er buddhist, er åpen om det, og lærer gjerne barna hva hun tenker er viktig. Av 18 barn har kanskje halvparten muslimsk bakgrunn. - Og da barnehagen skulle på julevandring i kirken før jul, overhørte jeg en mor som sa til den samme lederen at datteren ikke hadde lyst til å dra i kirken. Responsen kom fort: ”Hva! Hvorfor ikke det?! Det er jo såå fint! Ellen prest forteller julefortellingen og vi synger sanger, hun må jo være med på det!”.

Dette er hverdagen til treåringen min. Han lever midt i det. Ulik tro og praksis er synlig til stede midt i samtalene under plastelina- og togbanebygging, rundt matbordet, i sangene, gjennom fortellingene og markeringer av høytider. Hvordan skal jeg som kristen forholde meg til mitt barns hverdag? Hva skal jeg gjøre som mor som ønsker å gi barnet mitt de beste forutsetninger?

Jeg var en av to i min barselgruppe som valgte å døpe barnet mitt. Prester står som regel på pinne for å legge terskelen så lavt som mulig for at foreldre skal bære barna sine til dåp, men likevel synker dåpstallene. Mange foreldre har så stor respekt for kirkelige handlinger at de ønsker å være tro mot både kirken og seg selv. Om en ikke selv kjenner seg sikker i egen tro og overbevisning, opplever jeg at mange føler at terskelen er høy for å si ja til foreldreløftet under dåpen; Be for barnet, lære det selv å be, lære det opp i den kristne forsakelse og tro osv.