Trengs bistand i «rikere» land?

Misjonsalliansen, og andre som driver med bistandsarbeid og internasjonal diakoni har som mål å gjøre oss selv overflødige. Vi jobber for at lokale myndigheter skal følge opp ansvaret de har for å levere grunnleggende tjenester og like rettigheter til hele befolkningen. Når stater blir rikere og har større kapasitet, skal vi trekke oss ut. Det må derimot ikke skje for tidlig – selv om trendene, særlig for statlig bistand, med god grunn går i den retning.

Vi jobber med fattige mennesker fordelt på ti land, hvorav to er lavinntektsland og åtte er mellominntektsland i Verdensbankens kategorisering. I flere av de sistnevnte jobber vi i dag utelukkende med midler fra private givere. Selv om inntekten per innbygger i slike land er høyere enn i de aller fattigste landene, så huser mellominntektslandene fortsatt langt over halvparten av verdens fattige. Også disse menneskene må settes i stand til å kjempe seg ut av fattigdom, for deres egen del og dersom verden skal nå bærekraftsmålene innen 2030.

En viktig årsak til å bli værende er at rikere stater ikke nødvendigvis betyr mer rettferdige samfunn. Som eksempel kan vi ta Brasil, der menneskene i favelaen har fått dårligere helsetilbud enn andre under pandemien og urfolk systematisk behandles dårligere. En annen er at forbedringer i livssituasjonen til svært fattige mennesker er svært sårbare. For enkeltfamilier kan det være at motorsykkelen som endelig gjorde det mulig å selge varer på markedet i byen bryter sammen, at man ikke har råd til en ny og derfor er tilbake i ekstrem fattigdom.