Hans Erik Matre

Tidligere sjefredaktør i Vårt Land og 
Aftenposten – nå menighetsrådsleder

Kirken sliter med å organisere seg selv. To arbeidsgiverlinjer, uklare kommandolinjer – særlig lokalt. Kirkemøtet har lovet å ordne opp i dette, men det gjenstår nok fortsatt noen sverdslag.

For ti år siden var todelte lederskap det vanlige i mediebransjen. Akkurat som tilfelle er i kirken nå. I mediehusene het topplederne sjefredaktør og administrerende direktør. I kirken heter de prost og kirkeverge.

LES OGSÅ: Prestekrisen i Norge: Nesten halvparten av landets teologer er ikke prester

Grunnleggende forståelse

I medie­bransjen er todelt lederskap stort sett ­avskaffet. I dag er det sjefredaktørene som styrer bedriftene. Rett og slett fordi ­medievirksomhet er et fag, og de fleste som skal lede det strategiske og ­praktiske arbeide i et mediehus, må ha grunn­leggende journalistisk forståelse.

Tilsvarende er det i kirken. Ingen er i tvil om hva som er kjerneoppdraget. Det handler om å bygge levende menig­heter. De fleste som jobber i lokalkirken har ­kirkefaglig bakgrunn og utdannelse. Da er det logisk at de blir ledet og veiledet av personer med tilsvarende faglig bakgrunn – hvilket i praksis vil si prosten.

Innfløkte enheter

Så hører jeg de ­samme motargumentene i kirken nå, som redaktørene ble møtt med da ­endringene skjedde i mediebransjen: Journalister ­egner seg ikke som ledere. De kan mye om journalistikk, men lite om ­administrasjon og økonomi. Sant nok. Men nå har mediehusene rekruttert sine nye ledere. Praktisk talt alle er i utgangspunktet gode journalister, men den nye generasjonen har god lederkompetanse i tillegg. Selvsagt har de nært knyttet til seg spisskompetanse på økonomi og administrasjon, men det er ingen tvil om hvem som er overordnet sjef.

Skal man utvikle journalister, må ­sjefen forstå seg på journalistikk. Skal man ­bygge kirke må sjefen ha spiss­kompetanse til å lede prester, kateketer, diakoner og kantorer. Kirkeverger blir det selvsagt fortsatt behov for, kirken består som mediebransjen, av store og innfløkte økonomiske enheter, men som økonomidirektøren er underlagt sjefredaktøren i mediebedriftene, bør kirkevergen være prostens høyre hånd. Kirkens hovedoppgave må aldri mistes av syne.

Tar jeg ikke feil, ligner dette på ­modellen som også teaterbransjen har valgt. Også der er det en faglig og en økonomisk/­administrativ leder, men det er førstnevnte som er overordnet leder.

LES OGSÅ: Stort fall i pressestøtta for dei kristne dagsavisene: – Det er vanskeleg å forsone seg med

Mer pragmatisk

Tilbake til kirken: Jeg tror også prostiene kan fungere som ­utmerkede kirkelige kraftsentra. Som ­arbeidsgiver er bispedømmekontorene for langt unna for de fleste, mens menighetene kan bli i minste laget. Prostiene er som regel mer velegnet.

Når det gjelder daglig ledelse i den ­enkelte menighet, kan man være mer pragmatisk. Dagens kirkelov åpner for at den enkelte menighet kan velge daglig leder blant sine ansatte. Det kan være ­soknepresten, men ikke nødvendigvis. Dette er en ordning som gjerne kan stå ved lag, men det er viktig at prosten får et overordnet lederansvar – ganske enkelt fordi det er der kirkens kjerne­kompetanse ­ligger. Så vil selvsagt dette få konse­kvenser for rekruttering til proste­tjenesten og innholdet i prostens jobb, men dette bør være fullt og helt ­håndterbart.

Entydige erfaringer

Det er selvsagt ­organer over både sjefredaktører og ­proster som blir påvirket av disse ­endringene, men det får ligge utenfor ­rammen av denne artikkelen.

Intet blir perfekt over natten, men ­erfaringene i mediebransjen er entydig: Ingen ønsker å gå tilbake til den gamle toledermodellen.

LES OGSÅ: Kirka oppdaterer ikke journalene sine: – Oi, det er ikke bra, sier ekspert