Per H. Andersen

Pensjonert prest, men ikke pensjonert teolog

Etter et langt presteliv har jeg ennå ikke holdt opp med å undre meg over teologene, særlig de lutherske (selv om jeg også er teolog). De synes å være mer opptatt av å dyrke de rette formuleringene enn livet. Denne metodikken ble aldri formulert, men den kan nok oppfattes som at teologi er «en vitenskap som består i å finne nye måter å formulere vedtatte sannheter på».

Biskop Halvor Nordhaug skriver om å ta Bjørn Eidsvåg på alvor som teolog, men han gjør vel egentlig ikke det. Jeg reagerte på anmeldelsen hans av Eidsvågs bok. Jeg vil imidlertid skrive et prinsipielt innlegg om teologi, da jeg fremdeles holder på å lese boken.

Gamle sannheter om igjen

Jeg vil si at teologi er å prøve om de gamle sannheter kan formulere livet – Gud og virkeligheten - på en måte som holder mål og som er bærekraftig i vår tid.

Som luthersk teolog ble jeg oppdratt til å gjenta dogmer og bekjennelser som var adekvate uttrykk for troserfaring en gang, men som ikke nødvendigvis forstås hvis formuleringene skal gjentas som bokstavelige sannheter. Slik er for eksempel den augsburgske bekjennelse et forsvarsskrift på Luthers tid, men ikke nødvendigvis et godt uttrykk for troserfaringen i dag. For Gud unndrar seg enhver definisjon og derfor må teologien til enhver tid prøve å finne gode uttrykk for troen på Gud og forståelsen av Gud.

Kunstig skille mellom sang og teologi

Nordhaug behandler Eidsvågs bok som en fagteologisk bok. Dette reagerte jeg på. Ut i fra det man leser i anmeldelsen hans lager han et kunstig skille mellom Eidsvågs sanger og hans utsagn som teolog. Det Eidsvåg skriver om Nikea og Jesu forsoning er teologi, mens hans sanger er gode tekster som handler om livet. Er det ikke heller slik at Bjørn Eidsvåg hele livet har latt oss ta del i hans strev med å forstå Gud og de sannheter som på ufullkommen måte er formulert i teologien?

Nordhaugs teologisk hovmod

Målt på Nordhaugs fagteologi mener Nordhaug at Eidsvåg ikke har noen tro å hvile i. Han ser bare et dennesidig evangelium. Bare en slik måte å formulere det på, gjør en leser nysgjerrig på boken.

Nordhaugs teologiske hovmod minner om en type metodikk der teologer avviser menneskelig religiøs erfaring når den ikke samstemmer med dogmatikken. Hvordan vet Nordhaug at en persons teologiske tanker (i dette tilfelle Eidsvågs) ikke gir trøst overfor døden? Jesu forsoning kan vi skrive tusenvis av akademiske bøker om, men det er Guds kjærlighet vi møter ved dødens port. Den er også uttrykt i tanken om Jesu forsoning, men det er ikke den eneste tolkningen.

Mange mennesker har hatt nær døden-opplevelser og opplevd at de møter en kjærlig virkelighet. Dette er ikke noe teologisk bevis for noen ting, men det er kanskje også en erfaring å ta med i det store bildet?

Gleder med til boka

Teologi er å streve med troen, teologi er å stille levd liv opp mot forståelsen av Gud. Selv ble jeg i sin tid også kjettererklært fordi jeg ikke bare gjentok lutherdommens begreper. På den tiden ble prester blant annet innkalt til biskopen om de ikke fastholdt «læren» om helvete.

Jeg gleder meg til å lese Bjørn Eidsvågs bok.

Nordhaugs anmeldelse: Eidsvågs alternative forståelse av kristendom strider med kirken

Eidsvågs teologi har noe å tilføre

Bjørn Eidsvåg mener NKR P1 utelater artister over 50 år