Trond Bakkevig leverer i Vårt Land den 19.10 et innlegg med kritiske kommentarer til min ­anmeldelse av Bjørn Eidsvågs selvbiografi Tro og trass (VL 27.09). Han mener min ­påstand om at Eidsvåg står for en ­alternativ kristendomsforståelse «innskrenker kirkens og troens rom». Jeg er enig i at uttrykket «alternativ kristendomsforståelse» ikke er heldig, og beklager bruken av det. Det lyder autoritært ved at jeg plasserer meg selv innenfor og Eidsvåg utenfor på en sjablongmessig måte. Spørsmålet om hvem som innskrenker troens rom, kommer jeg tilbake til.

Underkjenner Eidsvåg

Bakke­
vig mener at Eidsvåg bare har skrevet «erfaringsteologi, ikke en lærebok i dogmatikk». Det er å underkjenne denne bokas prosjekt. Eidsvåg er mer ambisiøs som teolog enn Bakkevig gjør ham til. Den som leser boka vil se at han har meninger om slike­ tema som kirkemøtet i Nikea, kristologi, arvesynden og forsoningen, forholdet mellom historie og fortelling, troen på oppstandelsen og Jesu gjenkomst. Så kan man godt kalle dette for erfaringsteologi. Det er vel i en viss forstand noe enhver teolog bedriver. Vi formidler vår teologi på bakgrunn av vår livsfortelling og kontekst. Eidsvåg har i denne boka levert sine teologiske oppfatninger, og fortjener å bli tatt på alvor som den teologen han vil være.

Min kritikk handler om flere forhold

Bakkevig understreker at troen til alle tider innebærer tolkning og trenger stadig nytolkning. Enig. Men jeg stusser når han antyder at jeg overser hvordan «vår kunnskap om Gud er begrenset til det mennesker formidler om sine møter med Gud». For i anmeldelsen skriver jeg: «Troens virkelighet vil alltid være formidlet og tolket gjennom menneskelige begreper, bilder og fortellinger. Men troen kan likevel bygge på en guddommelig virkelighet og åpenbaring.»

Min kritikk av Eidsvågs teologi handler om flere forhold, blant annet om at han tegner et unødvendig motsetningsforhold mellom oppstandelsesfortellingens historisitet og dens betydning. Han er opptatt av denne fortellingens potensial til å skape håp og handling, men nedskriver dens betydning som en historisk hendelse.

Troens rom gjøres mindre

Jeg er selvsagt enig med Eidsvåg i at fortellingen om oppstandelsen har et slikt potensial. Men fortellingens betydning i rammen av kristen tro hviler på at den faktisk har skjedd, selv om den selvsagt ikke lar seg bevise: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom» (1 Kor 15,14).

Oppstandelsens endelige ­potensial vil først vise seg ved Jesu gjenkomst og de dødes oppstandelse. Men disse ledd i trosbekjennelsen avviser Eidsvåg i sluttkapittelet som «bilder og referanser som ikke lenger gir noen mening». Da svekkes også innholdet i den trosbekjennelsen som Eidsvåg i samme kapittel slutter seg til: «Jesus er herre». Hvis dette herreveldet ikke omfatter både gjenkomsten og det evige livet, gjøres troens rom mindre.

LES OGSÅ: Kirkehistoriker: Klassisk teologi finnes ikke

Sterkt engasjement for Jesus

Eidsvåg avviser i sin bok ganske tydelig tolkningen av Jesu død som forsoningshandling mellom Gud og mennesker. Denne forståelsen mener han først ble konstruert av Anselm av Canterbury i 1098. Jeg mener han her underkjenner hvor sterkt forståelsen av Jesu soningsdød står i Det nye testamente. ­Bakkevig ønsker imidlertid å vise at Eidsvåg også rommer en forståelse av Jesu død som soningsdød, og viser til noen linjer fra sangen «En tåre renner fra ikonet». Jeg er helt enig i at denne sangen rommer nettopp en slik tolkning. Den er imidlertid fra 1992. Men jeg har ikke anmeldt Bjørn Eidsvågs samlede sanger, men derimot hans selvbiografi fra 2019. Og der finner jeg ingen slik forståelse.

Eidsvåg har gjennom hele sin bok et sterkt engasjement for ­Jesus som forbilde i kampen for frigjøring og rettferdighet. Her er vi enige. Men jeg kan ikke følge ham når han skriver: «Jeg velger bort Jesus som endetidsprofet og en gudsfigur som fysisk skal komme igjen for å dømme levende og døde. Vår jobb er å strekke oss etter å forbedre livsvilkårene for alle her og nå…» Hvilket evangelium er dette? Hvorfor skape en motsetning mellom ­troen på Jesu gjenkomst og kampen for rettferdighet? Vil ikke mange mennesker som i dag kjemper for rettferdighet si at disse tingene nettopp hører organisk sammen?

Står uten evangelium

Mot slutten i min anmeldelse skriver jeg at jeg hos Eidsvåg ikke fant «en tro å hvile i, en tro som gir grunn til håp når alt som kan gjøres er gjort og alle mine muligheter ­uttømt». Her mener Bakkevig at jeg «tar feil». Mitt perspektiv er imidlertid det samme som Gustav Wingren anla i sin opposisjon mot Helge Hognestads doktoravhandling i 1978: Evangeliet om rettferdiggjørelsen av tro uten gjerninger må stå sin prøve ut fra hva det har å si til et menneske som vet det skal dø i kveld. Her setter Wingren saken på spissen, og det er der den bør stå. Overfor et døende menneske står Eidsvåg etter min mening uten noe evangelium. Han tror ikke på noen oppstandelse, og hans appell om å «strekke oss etter å forbedre livsvilkårene for alle her og nå», har ved et dødsleie ingen mening. Troens rom hos Eidsvåg blir her altfor lite.

Sans for Eidsvågs offentlige tro

Men når alt dette er sagt, jeg er enig med Bakkevig i at kirken har grunn til å være takknemlig for Bjørn Eidsvågs sanger og for hans ­offentlige tro. I min anmeldelse skriver jeg: «Bjørn Eidsvåg har i det hele tatt som ingen annen nålevende nordmann, sørget for at ryktet om Jesus er blitt holdt levende i brede lag av folket. Det skal vi takke ham for!» Jeg har også stor sans for måten han ­deler sin livsfortelling på i boka.

Jeg ser fram til å snakke mer med ham om både livet og troen når han kommer til Litteratur-
huset i Bergen 4. november i ­serien «På troen løs». Jeg håper mange kommer dit.

Halvor 
Nordhaug

Biskop og bokanmelder

LES OGSÅ: Bjørn Eidsvåg mener NRK P1 utelater artister over 50 år

LES OGSÅ: Eidsvågs teologi har noe å tilføre

LES OGSÅ: Eidsvåg samarbeider med Sigvart Dagsland