Som drønnende malm eller en klingende bjelle?

Det er mange stemmer i offentligheten som mener mye om mangt, og som går svært kraftig ut mot andre stemmer. På meg virker det som at dette gjøres på et heller syltynt grunnlag. Jeg tenker ofte at jo mere bastante og høylytte uttalelser, jo mindre viten om temaet som utbasuneres. Siste uke kunne de fleste ikke unngå å få med seg Hanne Herlands utsagn om det store moralske forfallet i landet vårt generelt, og om alle de fæle kvinnene spesielt. Det virkelig problematiske er vel at hun pirker bort i noe som mange kan nikke til, men har hun egentlig forstått noe av de problemstillingene hun ønsker debatt om? Hun ser jo ganske ung ut, og man skal ikke ta motet og friskheten fra et ungt menneske. Men går det an å prøve å hviske litt i hennes øre at dette hun setter fokus på, er det mange, mange som har tenkt på før, og har prøvd å gi svar på. Kampen mot moralsk forfall har vært ei utfordring siden menneskene ble bevisst om moralske problemer. Seksuell utagering, hor og svik er altså ikke noe nytt, det står derfor skrevet om dette i de ti budene. Og kirken har jo opp gjennom århundrene prøvd å formidle hvor mange problemer det skaper både for en selv og andre dersom disse budene blir brutt. Såpass synlig har kirken (hele den kristne verden) vært, at disse normer har blitt felleseie for alle enten man er kristen eller ei. At det er noen som ikke lever opp til disse normene i sitt liv, kan ha mange grunner, det har biskopen i Sør-Trøndelag fått med seg. Han har helt sikkert reflektert masse over dette og blir dermed noe avdempet i utsagnene sine. Mens Herland som i en setning ber kvinner om å tie stille, i neste øyeblikk går hardt ut mot både trønderbiskopen og resten av bispekollegiet og beskylder dem for feighet og oppurtunistisk tale. Hun nærmest roper, hei hører dere meg alle , jeg alene har nå sett lyset! Kan hende har dette biskopkollegiet tenkt mye og lenge over det som Herland uttaler seg om og kanskje har de studert hva kirken har sagt tidligere om temaet. Og ikke minst har de sikkert vurdert hvordan kirken skal forholde seg for å prøve å hjelpe sine medmennesker på rett vei, altså hvilken strategi som kan lykkes til beste for alle. En slik type tenksomhet synes å mangle fullstendig hos unge, godt utdannede Herland. Men det er jo gammel kunnskap at man ikke nødvendigvis blir klok og vis av lang utdanning.

Noe av det samme fenomenet mener jeg å se blant bloggere som er svært ivrige til å markedsføre akkurat den troen de har selv ved å gå hardt ut mot særlig den katolske kirken, men også den Lutherske. Her blir jeg litt fristet til å hjelpe dem litt, for ett poeng har jeg ikke sett, nemlig det at Luther jo i utgangspunktet var en katolsk prest. Men ironi til side. Også her ropes det uten blygsel, hei hør på meg, jeg har lest Bibelen og jeg alene har sett lyset! Går det an å hviske dem i øret at det er svært mange andre som også har lest Bibelen, og har tenkt og reflektert over det som står der i et par årtusen nå? Joda jeg mener man skal ta et personlig standpunkt, men dette standpunktet blir neppe svekket av å høre og prøve å forstå hvordan andre mennesker nå og tidligere har oppfattet det som standpunktet gjelder.

Og ett annet fenomen er at man leser og hører det man vil høre, synes det som. Jeg undrer meg på debatten om de homofiles/lesbiskes evner til å ta seg av barn koblet til Nina Karin Monsen og vi som er enig i hennes standpunkt mot kunstig befruktning ved sæddonor. Jeg har faktisk ikke lest ett sted at Monsen betviler lesbiske/homofiles evner til å være omsorgspersoner i noen større grad enn evnene hos voksne generelt. At debatten blir koblet til dem som gruppe, skyldes jo at det er denne gruppen som nå har fått en rettighet nedskrevet i lovs form til at staten skal bidra praktisk og økonomisk til at de får laget seg en familie. Dette er faktisk noe helt grunnleggende nytt, selv om kunstig befruktning ved sæddonor også har vært gitt som behandling for barnløshet til heterofile par før og som både Monsen og jeg også er imot. Og Monsen gjør faktisk noe de andre "ropertene" ikke gjør, hun konfererer med historiske kilder, med andre menneskers oppfatninger på dette området både i nåtiden og fortiden, og det til tross for at hun tar stilling til et etisk dilemma som vel må sies å være noe nytt for menneskene, muliggjort av den medisinsk/teknologiske utviklingen.