Skapt i Guds bilde

Dette uttrykket brukes av mange (kristne) og i mange sammenhenger, ikke minst for å uttrykke menneskets verdi uavhengig av ytre forhold. Men hva mener folk egentlig når de sier dette? Om du spør, vil du få mange og sprikende svar. Noen mener det går på menneskes fysiske framtoning, mens andre mer vil framheve åndelige kvaliteter. Spør du skarpskodde teologer, vil du i beste fall få svevende og unnvikende svar. Så la oss se om fornuften kombinert med Bibelen kan gi et svar.

Siden Gud er ånd, det har vi Jesu ord for, kan han/hun ikke ha noen fysisk skikkelse. Derfor kan det ikke være menneskets fysiske framtoning som menes. Det vil uansett være problematisk å avgjøre hvilken fysisk framtoning som er i samsvar med Gud: Er det spedbarnet, den atletiske kropp, den nedbøyde olding eller den vanskapte?

Om vi i stedet sier at mennesket er i samsvar med Guds forestilling om mennesket, at vi altså er skapt i samsvar med Hans vilje, får vi problemer med skapelsesberetningen. For gjelder ikke dette for hele den øvrige skapningen også. Det står jo at Gud skapte etter sin vilje, og så at det var godt. Dessuten, i følge Bibelens beretning, formet Gud menneskets kropp, som altså skulle være i ”vårt” bilde, som det står. Det var først da denne skapningen var ulydig og spiste av kunnskapens tre, at mennesket som åndelig vesen trådte fram. Det vi i dag mener er menneskets fornemste egenskap, inngår altså ikke i skapelsesberetningens ”skapt i Guds bilde”.