Anne Sender

Spesialrådgiver i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Vårt Lands leder 26. juni fremsnakket kompetansen om tros- og livssynsutfoldelse blant ansatte i helse- og omsorgstjenestene, men som av ulike grunner ikke kommer brukere som ønsker det til gode. Fremdeles er det bare den ene etablerte prestetjenesten som har denne oppgaven.

Prestetjenesten, som de senere årene har beveget seg noe i retning av en mer pluralistisk tjeneste, beskrives nå oftere som chaplaincy. En chaplain er tettest på enkeltmennesker i deres mest sårbare og livsendrende situasjoner; under kort- eller langtidssykdom, funksjonsnedsettelse, i militæret og i kriminalomsorgens mer eller mindre lukkede rom. Det er et viktig tilbud vi må ivareta og utvide.

• LES OGSÅ: Tomm Kristiansen er kritisk til Teologisk Fakultet: – Hopper bukk over alle de vanskelige bibeltekstene

Erfaring fra korona

Erfaringer i koronatiden synliggjør at vi må få fart på en prosess som sørger for at disse tjenestene blir gjort tilgjengelig for en mangfoldig befolkning. Så langt ser det ut til at manglende ledelse, uklare beslutningslinjer og ujevn tilgang til de ulike avdelingene på sykehus og sykehjem, har ført til at prestene og samtalepartnerne blir mindre brukt enn før koronakrisen. Det har vært en merkbar mangel på beredskapsplaner og ansvarsfordeling i hele kjeden rundt tilkalling til samtaler, ritualer, stellerom, syninger, bruk av begravelsesbyråene og nøytrale seremonirom.

Skille mellom stat og kirke, voksende livssynsmangfold, ny lov om tros- og livssyn, mer forskning og flere utdanningsveier gjør at Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), sammen med utdannings- og helseinstitusjonene, bør sette søkelyset på hva som er dagens og fremtidens behov. Hvem skal være med å definere behovene, og hvem skal sette kriteriene for kompetansen som kreves av en chaplain? I dag spriker organiseringen av rekruttering, utdanning og praktisk utføring av oppgaver. I tillegg er oppfølging, og forskning på effekt og kontrollmekanismer bare i startfasen.

Anne Sender, spesialrådgiver i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Anne Sender, spesialrådgiver i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Vanskelig innpass

Den katolske kirkens arbeid for å «trøste og lindre» de svakeste kan sies å være den historiske forløperen for det som mye senere ble sykehusprestetjenesten. Etter reformasjonen tok den lutherske kirken over rollen som åndelig støtte for syke og svake. For eksempel ble Rikshospitalet bygget av private i samarbeid med Den norske kirke i 1826, og sykehusprestene ble betalt av kirken frem til 1952. Kun prester fra Den norske kirke kunne være institusjonsprester. På 1950-tallet ble klinisk sjelesorg (PKU) et tilleggskrav til teologiutdannelsen. Sykehusprestene er imidlertid fremdeles ikke definert som helsepersonell med behandlende funksjon.

STL har erfart at det å få innpass i en gammel etablert kirkelig tjeneste innenfor helse- og omsorgssektoren er en tung prosess. Tjenesten har en lang historie med fast plass i strukturene, prestene bestemmer selv den formelle kompetansen de vil ha i teamene sine, og de har tunge kirkelige ressurser i ryggen. Dette har de fleste andre tros-og-livssynssamfunnene lite av.

Ikke en del av staben

Samtalepartnertjenesten ved Oslo Universitetssykehus Ullevål, (OUS) avdeling for likeverdige helsetjenester, ble først opprettet i 2011, etter påvirkningsarbeid fra bl.a. STL. Ressurspersoner med ulike kulturer, språk og livssyn ble rekruttert gjennom STL og gjennomførte et kurs i samtalepraksis/sjelesorg ved Teologisk Fakultet (TF).

De er ikke en del av prestetjenestens stab, men blir tilkalt direkte av helsepersonell i institusjonen. Samtalepartnerne mottar et lite honorar som varierer fra sykehus til sykehus. Ordningen fungerer på sykehus når det er etterspørsel, men fordi den er lite kjent og består av personer utenfor helseinstitusjonene, er det påvist et underforbruk i forhold til reelt behov.

Da mange sykehjem ble bygget i Norge på 1980-tallet, bevilget kommunene midler til bispedømmene for ansettelse av prester til sykehjemmene. Noen kommuner tilbyr i dag dekning av utgifter til innkalte samtalepartnere fra ikke-kristne miljøer. Dette er en ordning de fleste sykehjemsbestyrere ikke er klar over, og derfor er den minimalt i bruk. I tillegg har langt fra alle lokale menigheter kapasitet eller kompetanse til å bidra i en slik tjeneste pr. i dag.

• LES OGSÅ: En påfallende overvekt av kvinner blir fortalt hva slags gudsforhold de egentlig har

Hva er chaplaincy i dag?

På den ene siden er sjelesorg/chaplaincy det minst dokumenterte området i praktisk teologisk arbeid. Kanskje skyldes det strenge krav til konfidensialitet, den uklare rollen det er å være brobygger mellom pasienter, helsepersonell og pårørende, og/eller mangel på rapporteringskrav både til de faktiske brukerne og tilbyderne. Det er altså i hovedsak prestene selv som definerer hva de gjør, hvorfor de gjør det og hva de mener er resultatet av det de gjør. Tilsyn føres utenfra av soknets biskop.

På den andre siden har økt spesialisering i helsetjenestene styrket tverrfaglig kompetanse. Fag som sosialpsykologi, filosofi, ledelse, terapi, sosiologi, religionshistorie, dialog og konfliktløsning er nå delvis inkludert i de ulike, tradisjonelle helseutdanningene. Dette åpner opp for at tro, livssyn og åndelighet kan få større plass fremover, selv om helsepersonell påpeker at det fremdeles er mye berøringsangst rundt religion og eksistensielle spørsmål.

Den individuelle søken etter mening, som menneskene henter fra mange ulike livssyn, ved livsforstyrrende erfaringer som fengsel, flukt, sykdom og død, bidrar positivt til helse og livsmestring. Dette bekreftes av ny forskning. PROM (Patient Reported Outcome Measure) har særlig vært brukt i psykisk helsevern med godt resultat, og vi ser endelig at brukernes perspektiver og referanser vektlegges i økende grad.

Det er en bevegelse på feltet nå med Teologisk Fakultet i spissen, tett fulgt av vitenskapelig høgskole (VID) og andre som søker å forske på ulike sider av chaplaincy. Vi, STL, gjør som Vårt Land – ønsker det varmt velkommen!

 

LES MER:

• Erling Rimehaug: «Det finnes alltid en løsning», sa Maud Angelica Behn. Og det er sant.

• Lærere i sjelesorg: «Sjelesorg har ikke noe med konverteringsterapi å gjøre»

• Åste Dokka: «Det er en reell trussel mot kristenlivet at vi er mange som trekker oss tilbake»