Irriterende folk er redningen

Jeg blar ofte gjennom kataloger og nettsider for å se hva som utgis av bøker om religion i utlandet, det er en del av jobben som forlagsredaktør. Noen ganger vurderer vi å oversette, andre ganger får vi ideer.

Ren utmattelse

For noen ­dager siden kikket jeg på en ­katalog fra et amerikansk kristelig forlag jeg ikke kjente fra før. Følelsen da siste side var lukket var en av ren utmattelse. En betydelig overvekt av bøkene handlet om å få til noe. Fikse ­relasjoner, få orden på bibel-lesinga, bli gjestfri, få til bedre samspill i familien.

En serie jeg beit meg spesielt merke i, hadde følgende fire titler: Å fordype sitt bønneliv, Å bli emosjonelt hel, Å utvikle en tjeners hjerte, Å overvinne fienden (min oversettelse). Du skal altså fordype, bli hel, utvikle og overvinne. Forlagets motivasjon til å hjelpe menneskeheten med nettopp disse tingene er nok god. Men lest under ett framstår kristenlivet som en heseblesende kamp for å nå målet.

Sekulær andaktsbok

En gang fantes det ikke selvhjelpsbøker, men det fantes flust av andaktsbøker og oppbyggelig litteratur. Etter hvert som Gud svant hen for mange, ble behovet for eksistensiell litteratur, bøker om mitt eget liv og hva jeg skal tenke om det, fylt av selvhjelpslitteraturen. Den erstattet andaktsboka som stedet for å hente håp og trøst og virketrang, sette livet inn i en større fortelling. Selvhjelpsboka ble en sekulær andaktsbok.

LES OGSÅ: En påfallende overvekt av kvinner blir fortalt hva slags gudsforhold de egentlig har

Men nå ser det sannelig ut til at slangen biter seg selv i halen: andaktsboka har blitt en kristelig selvhjelpsbok. Alt av retorikk og presentasjonsgrep, all estetikk og fikshet, har forleggerne lært av selvhjelpsbøkene. Ja, det virker som om de har lært en god del om innhold også.

Fikse kristenlivet

Det er ikke noe galt i å forsøke å endre ­livet sitt. Snarere tvert imot, alle som vil ta grep og leve nærmere idealene sine bør heies på. Men jeg spør meg selv hvem som har skapt dette tilsynelatende umettelige behovet for å fikse kristenlivet. Hva slags formidling har egentlig folk blitt utsatt for hvis troen deres er i så akutt behov for reparasjon?

Det store spørsmålet er ikke egentlig hva som er galt med bokindustrien, men hva som er galt med kristendommen, nærmere bestemt, den kristendommen som har skapt behovet for denne typen bøker? For det du skal fikse er jo problemer du ikke hadde hatt om det ikke var for kristendommen.

Hvis man lurer på hva som er galt med kristendommen i vår tid, kan man ganske enkelt ta et besøk på Modum eller spørre dem som driver med sjelesorg. Problemene i forkynnelsen avtegner seg i menneskers liv og psykiske helse. Før var det helvetesforkynnelsen – som skapte helvetesangsten. Nå er det kanskje heller perfeksjonsidealene – som skaper higen og opplevelser av utilstrekkelighet og ensomhet.

Fra oss til meg

I våre dager leses de fleste bøker alene. Det er godt å kunne være sammen med bare en bok, uten innblanding utenfra. Men dersom oppbyggelsen først og fremst foregår når man er alene, er det lett å bli kristenindividualist. Da handler kristendommen plutselig ikke lenger om å elske hverandre, men om å ha et mest mulig knirkefritt bønneliv.

Når tyngdekraften i troslivet flytter seg fra helt alminnelige gudstjenester og helt alminnelige medmennesker til et privatåndelig spa, er det ikke bare et problem for fellesskapet, men også for den enkelte. For når oppmerksomheten vendes fra oss til meg, er det altfor lett å få øye på at jeg ikke strekker til. Dermed trenger jeg kristelige tistegs-programmer enda mer enn jeg gjorde i utgangspunktet.

En reell trussel

Det er en reell trussel mot kristenlivet her tillands at vi er mange som trekker oss tilbake, inn i de små fellesskapene, ned i den dype stolen, inn i oss selv. Vi har selekterte og spesialiserte praksiser: Vi går pilegrim, drar på retreat, kjøper bøker om bønneteknikk. Det hender jeg ikke gidder å gå i kirka hvis jeg vet det er mye folk.

Det er greit i seg selv. Men hvis kristendommens primære sted er hjemmet og sjelen, kommer den til å dø ut. Både fordi det er private, avstengte steder og fordi ikke noe menneske er en øy. Folk og menigheter er sannelig irriterende, men det er denne hellige, alminnelige kirka som kommer til å redde oss fra vårt perfekte åndelige liv. Når vi ikke mestrer det, men kanskje enda mer når vi får det til. Jeg er midt i blant dere, sa Jesus. Fellesskapet er en vaksine både mot perfeksjon, selvopptatthet og ensom fortvilelse.

LES OGSÅ: Notto Telle: Jeg kan ikke akseptere anmelderens påstand om at Stillheten og skriket kommer fra et hjerte som slår sakte

LES OGSÅ: William Blakes kobberstikk viser ­hvordan Job forstår at den gud han har dyrket er ham selv, og sitt eget, falske gudsbilde

LES OGSÅ: Arbeidet med ny kirkelig organisering setter fart. Et konkret forslag skal være klart om et drøyt år