Da Ari Behns død ble kjent, fryktet jeg for ­romantisering og ­heroisering av selvmordet, eller for en forståelse for denne løsningen. Heldigvis satte datteren hans tingene på plass med sitt «Du tok feil, pappa».

Det innebærer ikke noen dom over han som tok livet sitt. Som Håvard Nyhus skrev mandag, er det en meningsløs handling, og det har ingen hensikt verken å forklare, rettferdiggjøre eller fordømme den. Ingen kan gjøre mer for den døde. Men vi kan gjøre noe for dem som nå tenker på å ta livet sitt.

Det svikter

Maud Angelicas inntrengende appell om å søke hjelp, gjorde sterkt inntrykk. Men hva om de som spør om hjelp opplever at det ikke er noen som kan hjelpe?

Det blir dobbelt ille når de blir stående igjen bare med en resept fra fastlegen og en liste med ­psykologer de kan ringe for å høre om noen har en ledig time. Eller når du etter noen måneder får beskjed om at kvoten for hjelp er oppbrukt og nå må du greie deg selv, mens alt fortsatt kjennes like ille.

Hvis det skal snakkes om en dugnad mot selvmord, så må vi gjøre noe med førstelinjen i ­psykiatrien. Det er altfor mange historier om at det svikter her.

Hjelpeløshet

Vi utenfor det profesjonelle hjelpeapparatet ­føler oss ofte hjelpeløse. Vi vet ikke hva vi skal si, er redde for å gjøre noe galt. Men det vi kan gjøre, er å stå sammen i vår hjelpeløshet, uten å gi opp. Vi kan formidle at vi er glad i deg, at vi trenger deg og ønsker deg, ­akkurat slik du er nå. Du er ikke håpløs, selv om alt virker håpløst.

Det er vanskelig å være den som forårsaker andres lidelse. Når du ser hvor vanskelig andre mennesker får det på grunn av deg. Da oppstår lett den tanken at det er best for alle at jeg forsvinner. Det blir nesten en kjærlighetsgjerning å la dem slippe byrden av meg.

Det kan hjelpe at pårørende sier at vi skal tåle lidelsen nå, men ber om å få slippe den livslange lidelsen av at du forlot oss.

For dette er noe av det vondeste for de som blir igjen: ­Følelsen av å bli sviktet og forlatt, at kjærligheten ikke ble verdsatt.

Sorg og skyldfølelse, sinne og skuffelse, følelse av svik er en vanskelig blanding av følelser. Det trengs hjelp også for å håndtere den.

Fortapelse

Selvmordet ble lenge bekjempet ved å fordømme det. Og kirken bidro med forestillingen om en synd som ikke kunne tilgis, som førte til evig fortapelse. Det forhindret ikke at folk tok livet sitt, men skapte utrolig mye vondt for de etterlatte.

At Guds nåde og barmhjertighet ikke skulle nå fram til den som er sunket aller dypest ned, er noe av det mest ubibelske jeg kan tenke meg. Dersom det skulle­ være rester av den 
tankegangen tilbake, bør de ­jages ­definitivt vekk.

Slike forestillinger kom blant annet fra en idé om at selvmord er et resultat av dødssynden apati (acedia på latin). Den beskrives blant annet som en fortvilelse som gjør at man ikke orker å utrette noe, til sist heller ikke å leve. Vi ville vel si depresjon. At en slik følelse skulle være synd, endatil en utilgivelig synd, er vanskelig å begripe.

Går over

Men slik dette opprinnelig ble utformet i ørken­fedrenes sjelesorg, handlet det ikke så mye om synd og fortapelse, men mer en gjenkjennelse av de menneskelige grunnvilkår som kan bringe oss på avveier. Ikke for å fordømme, men for å forstå våre utfordringer.

Og da er rådet hos de gamle sjelesørgerne ikke å kjempe mot apatien, for det makter vi ikke. Derimot å søke fortvilelsens motsetning: Håpet.

«Det finnes alltid en løsning», sa Maud Angelica Behn. Og det er sant. Den som er midt inne i depresjon, tror det aldri går over. Men vi kan si som Trygve Skaug så fint synger:

«Hvem har sagt at du alltid skal ha det sånn? Det er ikke sant. Ikke et ord. For det blir sol. Du skal få se. Du skal stole på meg når jeg sier at jeg lover, at jeg veit det går over».

Utholdenhet

Men vi må være ærlige om at det tar tid. «Nå må du hente fram den seige viljen til å holde ut», var det første min sjelesørger sa til meg. Vi trenger utholdenhet.

Det var også det jeg lærte av ­Johannes av Korset:

Sjelens mørke natt møter du ikke ved å rømme unna, men ved å holde ut og gjøre den til din erfaring.

Det er sterke krefter i dagens samfunn som gjør det vanskelig å be folk holde ut det uutholdelige. Meningen med livet er ­lykke. Det er å utrette noe. Det livet som ikke gir lykke, der du ikke lenger bidrar positivt, det er meningsløst.

Derfor ser vi også at det argumenteres for retten til å ta sitt liv. Man tenker at dersom det er et rasjonelt valg tatt ut fra en livssituasjon som er uutholdelig, må det respekteres – og staten må hjelpe til. Det lages det Jan Grue kaller «dødspornografi» – ­skildringer av den vakre og selvvalgte død.

Dugnad

Men skal vi ha en dugnad mot selvmord, tror jeg vi må våge å si at vi har et kall til å holde ut livet, også når det er uutholdelig.

Vi skal holde ut for deres skyld som er glad i oss. Men også fordi det er vår forpliktelse overfor oss selv – og jeg vil også si overfor Gud.

Og når vi sier til andre at de må holde ut, så krever det også av oss at vi holder ut sammen med dem.

LES MER:

• Vårt Land: «16-åringens tale ved sin fars båre er den viktigste talen som er holdt på lang tid»

• Veslemøy Østrem: «Kong Haralds åpenhet lindrer. Og åpenhet kan redde liv»

Domkirkeprest Elisabeth Thorsen: – Vi må vedkjenne oss at livsmørket finnes hos oss alle