Sakraliseringen av det autonome mennesket
Har vi som samfunn og kirke noe av ansvaret for at unge mennesker i dag opplever et autoritets- og verdivakuum som legger grunnlaget for høyreekstremisme?
De etiske debattene går friskt for tiden. Stikkord kan være abort, samlivsetikk, reproduktive rettigheter, aktiv dødshjelp, samvittighetsfrihet og ansvar for miljøet. Det som overrasker meg er det begrensete innslaget av ideologisk refleksjon i denne diskursen.
Det moderne vestlige samfunns verdigrunnlag synes forankret i nyliberal sekularisme, som igjen er tuftet på frihet, rettigheter og ikke-diskriminering (FRI). Kjernen i denne ideologien er forankret i menneskets autonomi, som egentlig betyr selv-lovgivning. Det autonome selvet har vokst og tiltatt seg en religiøs dimensjon uten at folk egentlig tenker over det. Samtidig har religionskritikken styrket sin stilling i akademia. De store etiske spørsmål bør helst begrunnes allmennetisk da synspunkter begrunnet i en religiøs eller kristen virkelighetsoppfatning ofte gir assosiasjoner av autoritær/paternalistisk karakter som moderniteten ikke kan forholde seg til.
Individets valgfrihet
