Pinsemenigheter tolkningsdiskriminerer homofile når teologien settes ut praksis

Å skulle bryte gudstjenestelig samarbeid med prester som vier homofile, for så å lukke øynene for like kritikkverdige forhold hos skilte og gjengifte i egne lederrekker er, om ikke tolkningsdiskriminering, inkonsekvent bruk av Bibelen og dermed ren diskriminering i praksis.

18. juni kom jeg med en kritikk av Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd, som jeg mener driver med bibelsk tolkningsdiskriminering av homofile. (Den kan leses her: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688552-pinsebevegelsens-teologiske-refleksjonsrad-diskriminerer-liberale-bibeltolkninger-forsorges-til-de-heterofile-men-fraroves-homofile 7. juli -17)

Øyvind Gaarder Andersen kom et tilsvar i den 7. juli i pinseavisen Korsets Seier. (Den kan du lese her på side 38 og 39: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688552-pinsebevegelsens-teologiske-refleksjonsrad-diskriminerer-liberale-bibeltolkninger-forsorges-til-de-heterofile-men-fraroves-homofile).

Gaarder Andersen sier om Bibelen at: "Et grunnleggende spørsmål er hva teksten betød den gang for de som hørte den for første gang. Så kommer vi deretter til spørsmålet om hva teksten sier til oss i dag." Deretter gir han en jødisk bakgrunn for skillsmissespørsmålet og konkluderer med at skilsmisse er ok dersom man er forlatt mot sin vilje eller at den andre parten har drevet hor. Her trekkes Thomas Ball Barratts holdninger inn, som pratet om "den uskyldige part". Å snakke om den uskyldige part i skilsmissesaker er en heller overfladisk omgåelse i slike triste saker, men jeg går ikke inn på det her.

Selv om mange vil mene at Paulus skrev at alle typer skilsmisser ikke gir grunn til gifte seg på ny, så konkluderer Andersen med at der det er ok å skille seg. Videre at det da også er ok å gifte seg med en ny. Med dette er Andersen ferdig med å forsvare skilte og gjengifte ledere i Pinsebevegelsen. Han går ikke en gang inn på det som er hovedkritikken min, nemlig at det finnes ledere som er skilt og gift på ny i Pinsebevegelsen som verken oppfyller kravet om hor (å være den uskyldige part) eller at de er blitt ufrivillig forlatt av sin ektemake.

Deretter går Andersen over til å behandle Paulus´ tale om homofilt ekteskap. Han mener at jeg leser ting inn i teksten som ikke står der, når jeg ber folk om å bytte det ene kjønnet i de aktuelle tekstene. Jeg leser faktisk ingenting inn i teksten. Det Paulus skrev om homoseksualitet er like ille som om man hadde lest det som heteroseksuelle relasjoner. Det kan egentlig alle se, om de bare gjør det.

Deretter trekker Andersen frem Bjørn Helge Sandveis forskning på homoseksualitet i antikken. Ettersom Sandveis forskning nå er blitt kronvitnet for teologisk refleksjonsråd, vil jeg at alle skal se hva denne forskningen går ut på. Det er heller lite i Sandveis forskning som sannsynliggjør at Paulus kjenner til våre situasjoner i dag, med homofile som ønsker å gifte seg.