Omskjæring – fra farlige kutt til rene symboler
11. mai kunne vi i lese om et to uker gammelt spedbarn som døde: Norges første omskjæringsforårsakede dødsfall. Flere vil det bli om ikke praksisen opphører. Heldigvis utfordres praksisen innenfra både i jødedommen og islam.
Denne hendelsen satte spørsmålet om omskjæring igjen i søkelyset, og forrige uke annonserte Senterpartiet at de vil gå inn for lovforbud av den omstridte og – nylig erfarte – dødelige praksisen. Lovforbudet vekket som forventet sterke reaksjoner. Mens leder for det Mosaiske Samfunn sammenligner et lovforbud med en gjeninnføring av jødeparagrafen, skriver Usman Rana og Espen Ottosen i Aftenposten 16. juni sist at slike forslag er ˝å rope på en totalitær formynderstat˝. Urimelige og nærmest pompøse klager – men ingen ord om dødsfallet. Om det hoppes det lett over. Lett, men ikke grasiøst. Det er også andre uheldige aspekter ved omskjæring jeg vil komme tilbake til.
I tråd med at jeg ønsker at dette innlegget anses mer som et konstruktivt bidrag og oppfordring om reform enn ammunisjon til de som ønsker lovforbud, vil jeg avslutningsvis også påpeke det jeg har savnet i det nevnte innlegget og ellers: at det også finnes religiøs motstand mot praksisen og alternative ritualer der selve omskjæringen er utelatt. Det finnes også gode rent etiske argumenter fundert i individets autonomi mot omskjæring, men som jeg i denne omgang må hoppe over. Først vil jeg se på noen av de angivelige helsegevinstene.
Urinveisinfeksjon
