Økologenes angst for helhet
I møte med de aktive i miljøbevegelsen opplever jeg at mange viker unna hvis det trekkes inn kristne eller andre spirituelle perspektiver. Men kan vi finne kraft til å gjøre de nødvendige samfunnsendringene ut fra et rent materialistisk livssyn?
Erland Kiøsterud er en aktiv og reflektert stemme i forsvaret for det økologiske samspillet i naturen. Han er bevisst hva som truer vårt livsgrunnlag og i forrige nummer av Ny Tid belyser han viktige spørsmål og perspektiver. Men samtidig opplever jeg essayet som et utslag av norske miljøforkjemperes mangel på helhetsforståelse. Vår virkelighet består av både materielle og ikke-materiell realiteter, og hvis vi ikke tar med de siste, vil vi alltid komme til kort.
Utgangspunktet for Kiøsteruds essay er spørsmålet: «Hva innebærer det for mennesket å bevege seg fra en antroposentrisk – menneskesentrert – måte å være i verden på, til en økosentrisk måte å være i verden på?» Oppfølgingsspørsmålet blir da hva det økosentriske egentlig innebærer.
Kiøsterud henviser til Phillipe Decolas. Som flere andre er Decolas opptatt av menneskegrupper som lever i nær kontakt med naturen og er lite påvirket av moderne teknologi og livsform. Der finnes det eksempler på folk som har en dypere forbindelse med alt som lever i naturen, og som derfor er i stand til å samvirke med den på en konstruktiv måte. Vi finner også rester av dette i den samiske kulturen hvor det var viktig ikke å høste mer enn man trengte og naturen tålte.
Bestill abonnement her
KJØP
