Ståle J.C. Kristiansen

Professor i teologi ved NLA

Det er overraskende hvor ulikt pave Frans forstås av troende og andre med henholdsvis konservativ og progressiv bakgrunn. Felles for disse lesningene er at man tolker Frans i radikal motsetning til hans forløper, pave Benedikt. Dette ser vi et populistisk eksempel på i den nye filmen Two Popes, som ble publisert av Netflix i desember.

I filmens første del fremstilles pave Benedikt, eller Ratzinger som han het før han ble pave, som livsfjern og tilbaketrukket. Biskop Bergoglio, senere pave Frans, lever blant folket, danser tango og nynner på Beatles.

I opptakten til pavevalget kommer Ratzinger med utsagn om den moderne Kirkens behov: «We need only one, unchanging, eternal truth!» Bergoglio er mer opptatt av hvordan Gud åpenbarer seg for oss gjennom forandring, mens vi går «på veien». Filmen antyder også at pave Benedikt var svak i sine reaksjoner mot overgrepsprester, mens Frans heves over all kritikk. Hvor godt stemmer disse karakteristikkene med virkeligheten?

Ulike karismer

Det er selvsagt noe sant i filmens fremstilling av forskjellene mellom de to. De som hørte Ratzingers forelesninger som universitetslærer og professor ville nok ikke kjent seg igjen i bildet av ham som livsfjern. Som en av de såkalte nyteologene som aktualiserte katolsk teologi gjennom dialog med samtidens tenkning, fylte han auditoriene til randen. Han videreført også denne tilnærmingen til teologien i sitt senere forfatterskap.

Bergoglio hentet mye inspirasjon fra disse nyteologene. Han er samtidig en begavet og mer karismatisk predikant. Forskjellen mellom de to kan best karakteriseres som ulike karismer. På noen punkter er de nok direkte uenige, men ikke i fundamentalteologiske spørsmål.

Når det gjelder deres oppfatning av sannhet, må det sies at Ratzinger aldri ville nøyet seg med å snakke om «én, uforanderlig, evig sannhet». Han er helt på linje med Newmans tanke om den kristne lærens organiske utvikling. Likeså utformet han tidlig en dynamisk tenkning om mennesket, en kristen personalisme hvor forholdet til Gud forstås som et drama. Pave Benedikt er kjent for sitt kritiske begrep om «relativismens tyranni». Mindre kjent er det at Pave Frans viderefører denne formuleringen når han omtaler vår tids avvisning av objektive normer. Tyranniet trer i kraft idet sannheten bestemmes gjennom flertallsbeslutninger, sier han. Frans fastholder Kirkens tradisjon og morallære, men setter den i spill på nye måter.

Hva med pedofiliskandalene?

Det ser vi tydelig i hans mest omstridte tekst, Amoris Laetitia – om kjærligheten i familien. I sin fastholdelse av ekteskapets uoppløselighet bruker han sterke ord. Han sier at skilsmisse alltid er et onde, men fremholder at dette ikke er siste ord – for det finnes alltid en vei videre i vårt forhold til Gud.

Begrepet «pastoral dømmekraft» er en nøkkel til å forstå denne balansen. I motsetning til det mange tror, fastholder Frans regelen om at gjengifte skal avstå fra eukaristiens sakrament, men sier like tydelig at det kan finnes kompliserende livsomstendigheter som gjør at enkelte gjengifte ikke lever i en tilstand av skyld subjektivt sett. Derfor trenger disse Kirkens fellesskap og hjelp, sier han, og i noen tilfeller kan det også innbefatte «den hjelp sakramentet gir».

Hva med de to pavenes handlingskraft i pedofiliskandalene? Man kan aldri si at kirkelige ledere har gjort «nok» i de fryktelige overgrepssakene. Men at Benedikt var unnfallende i denne sammenheng er sterkt misvisende. I sin biografi om Frans skriver journalist og vatikanekspert John Allen at Benedikt ble sett som en helt blant overgrepsofrene som arbeider for fornyelse i Kirken. Han avskjediget nærmere 1000 (!) prester under sine åtte år som pave.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Two Popes: «Traust om folkelig pave»

Ny friskhet i Kirken

Midt i filmen Two Popes endres både den tendensiøse fremstillingen av Benedikts personlighet og forholdet mellom ham og Frans. Filmens vakreste scene utspiller seg i det sixtinske kapell, hvor de to innleder en mer ærlig og åpen samtale, omgitt av Michelangelos og Botticellis fresker. Benedikt sier: «You know, there is a saying: God always corrects one pope by presenting the world with another pope. I would like to see my correction.» Han vender seg til Bergoglio: «The Church needs a change and you could be that change.» Forandring er nå blitt et positivt ord i Benedikts munn, spilt av Anthony Hopkins. Men hva vet vi egentlig om Benedikts oppfatning av den forandring Frans representerer?

Den viktigste kilden her er Peter Seewalds samtalebok med Benedikt, Benedikt XVI – Siste testament, fra 2016. Benedikt blir blant annet spurt om han forstår pave Frans som et brudd med hans eget pontifikat. Svaret er nyansert og sterkt: «Nei. Jeg mener, man kan selvsagt mistolke mange ting med den intensjon å vise at alt er blitt snudd opp-ned nå. Om man isolerer ting, leser dem ut av kontekst, så kan man skape motsetninger, men ikke om man ser på helheten. Det finnes selvsagt betoningsforskjeller, men ingen motsetning.» På spørsmål om han er fornøyd med det nye pontifikatet, svarer han kort: «Ja. Det finnes en ny friskhet i Kirken, en ny glede, et nytt karisma som tiltaler folk, og det er uten tvil en vakker ting.»

LES OGSÅ:

Sokneprest om at Netflix lager pavefilm: – En ny interesse for religion spirer

Pave Frans er «allergisk» mot uttrykk som «autentisk kristen»

Paven krever at internettselskapene tar pornoansvar