Traust om folkelig pave
Fiffige filmvirkemidler klarer ikke helt å sparke liv i en tung og leksikalsk historie om generasjonsskiftet på pavestolen i 2013.
I The Two Popes fremstår pave Benedikt (Anthony Hopkins, t.h) som konservativ og livsfjern, mens pave Frans (Jonathan Pryce) er den kvikke og folkelige, skriver Einar Aarvig.
Man kan si mye rart om Netflix og deres strategier, men strømmegiganten har uventet vist seg som mellomfilmens frelser. I en nåtid hvor regissører med kunstneriske visjoner er skviset bort fra flersalskinoene av superhelter, har selskapet finansiert filmer av renommerte auteurer som Alfonso Cuaron (Roma), Coen-brødrene (The Ballad of Buster Scruggs), Susanne Bier (Bird Box), Noah Baumbach (Marriage Story) og selveste Martin Scorsese (The Irishman).
Med The Two Popes, slutter brasilianske Fernando Mereilles seg til selskapet. Gjennombruddet, Rio De Janerio-skildringen City of God ga ham fire oscarnominasjoner i 2005. Han fulgte opp med John Le Carré-filmatiseringen TheConstant Gardener året etter, men fikk aldri kometkarrieren han var spådd. I årets film viser han seg som en trygg og kyndig filmkunstner, men med en krøkkete strukturert historie å arbeide med.
Den er, som krøkkete historier flest, basert på (eller «inspirert av» som det heter i en fortekst) virkelige hendelser som ligger tett på samtiden: Vatikanet etter pave Johannes Paul II sin bortgang i 2005. Den lærde, konservative tyskeren Joseph Ratzinger ble valgt som Guds nye stedfortreder, men argentineren Jorge Bergoglio fikk oppsiktsvekkende mange stemmer i konklavens innledende runder.
Bestill abonnement her
KJØP
