Misjonærbarn i et historisk perspektiv
MISJONÆRBARNA: Barna ble ikke født med misjonskall. De var barn rett og slett. Og deres foreldre var foreldre rett og slett, uavhengig av misjonskall og misjonsorganisasjon.
– For misjonsmiljøet har på godt og vondt vært med på å forme ikke bare min historie, men norsk kirkeliv som sådan, skriver innsender. Bildet er tatt i Bangkok 12. juni 1965, Thailand. En familie drev et misjonsstasjon og et norsk barnehjem som huset 18 hjemløse små barn av thailandsk og kinesisk opprinnelse i Thailands jungel.
Sverre A. Børretzen
Striden mellom misjonærbarna og Misjonssambandet har interessert meg. Som emissærunge vokste jeg opp i det samme protestantiske misjonsmiljøet som dem. Tidlig forlot jeg det. Men jeg har forsøkt å forstå det jeg forlot. For misjonsmiljøet har på godt og vondt vært med på å forme ikke bare min historie, men norsk kirkeliv som sådant.
Den protestantiske bevegelsen for misjon vokste frem fra 1700-tallet av. På denne tiden ble det frie, individuelle ‘jeg’ sett på som den avgjørende basis for tenkning og vitenskap, ja for kultur overhodet. Teologien på sin side fremhevet det religiøse jeget, dets åndelige søken, verdier og troserfaringer. Slik mente man å føre videre i moderne utgave den reformatoriske og pietistiske arven.
I denne kulturen vokste misjonsbevegelsene frem. Uansett kirkelig og konfesjonell ramme var deres bærende utgangspunkt og bevegende kraft de religiøse personligheter med kall fra Gud til å utbre evangeliet (misjonskall) her hjemme og på andre kontinenter.
