Ringer klokkene bare for noen få?
DEN NORSKE KIRKE: Jeg hadde håpet kirken kunne romme alle. Nå opplever jeg at den ikke gjør det. Derfor har jeg meldt meg ut – ikke på grunn av engasjementet for Palestina, men fordi kirken har gått fra å bry seg om verden til å bli aktivistisk i formen.
SKUFFET: Kristne utgjør i dag den mest forfulgte religiøse gruppen i verden. Selv om kristne selvsagt skal bry seg om alle mennesker i nød, har kirken et særlig ansvar for å stå opp for dem som dør for sin tro, skriver Vegard Miancho Nedrelid.
I år meldte jeg meg ut av Den Norske kirke. Det var ikke et lett valg, men det kom etter langvarig frustrasjon. Det eneste jeg har hørt fra kirken om verdens katastrofer den siste tiden, er om Gaza – selv om blant annet DR Kongo, Sudan og Kamerun opplever enorme humanitære kriser. Jeg har lenge kjent på at politikere, medier og bistandsorganisasjoner ofte bare snakker om Palestina. Når kirken også blir en del av dette mønsteret, var det nok for meg. Jeg kan ikke være del av en kirke som ikke rommer Afrikas lidelse. Jeg er selv inngiftet i en kongolesisk familie, og det gjør vondt å se hvordan lidelsen der blir ignorert – også av kirken.
Den 7. august ringte mange kirkeklokker for Gaza. I utgangspunktet har jeg ingen innvendinger mot at kirken engasjerer seg – lidelsene i Palestina er grusomme. Men akkurat nå har vi mange humanitære katastrofer – særlig i Afrika, men også i andre deler av verden – med millioner av mennesker som sulter, fordrives og blir drept i stillhet. Når kirken velger å markere én konflikt, men overser andre, er det et aktivt valg.
Milllioner i nød
Bestill abonnement her
KJØP
