Dette er innholdet i Ottosens avpubliserte innlegg

– Jeg har fått mange spørsmål om hva jeg egentlig skrev, for innlegget ble jo utilgjengelig, sier Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet.

Generalsekretær Gunnar Bråthen i Misjonssambandet har varslet «interne runder» etter at Ottosen skrev og publiserte et leserinnlegg i misjonærbarn-debatten på nettsiden til NLM-organet Utsyn fredag 12. april.

Innlegget skapte sterke reaksjoner. To dager senere ble Ottosen bedt av generalsekretæren om å fjerne innlegget, noe han har bekreftet at ble gjort.

I slutten av denne uken blir saken tema på hovedstyret, skrev Vårt Land forrige uke.

Til Vårt Land har Ottosen sagt at han fortsatt står for innholdet i innlegget, men at han burde ha klarert det bedre med ledelsen før publisering.

---

Dette er saken

• Espen Ottosen publiserte et innlegg med kritikk av Øystein Stenes podkast Misjonærbarna.
• Innlegget ble senere avpublisert. Ottosen viste til at generalsekretær Gunnar Bråthen ba han om å fjerne innlegget.
• Generalsekretæren har varslet interne runder i organisasjonen i etterkant og saken skal også tas opp Misjonssambandets hovedstyre.
• I dette innlegget svarer Øystein Stene på Ottosens innlegg.
• Misjonssambandet har, i likhet med flere andre misjonsorganisasjoner, over flere tiår benyttet seg av internatordninger for misjonærbarn. Barna bodde altså adskilt fra foreldrene sine i utlandet. I ettertid har flere av dem fortalt om traumer, og i verste fall krenkelser og overgrep.

---

Mener Ottosen må gå

I innlegget gikk Ottosen ut mot Øystein Stene som er aktuell med podkasten «Misjonærbarna». Ottosen mener Stene gir «en feilaktig fremstilling av Misjonssambandets prosedyre under rettssaken i Stavanger».

[ Her er Øystein Stenes respons på Ottosens innlegg ]

Rettssaken Ottosen siktet til fant sted for elleve år siden i Stavanger tingrett. En kvinne fra Stavanger hadde gått til søksmål mot NLM og Frikirken, og ville med dette at organisasjonene skulle gjøres erstatningsansvarlige for overgrep, omsorgssvikt og måten de håndterte overgrepet på da hun på 80-tallet var elev på misjonens internatskole i Taiwan, skrev Vårt Land den gang.

Retten trodde på kvinnens historie om seksuelle overgrep. Saken endte imidlertid med at organisasjonene ble frikjent for det juridiske ansvaret for omsorgssvikt og overgrep.

Nylig kom NLM-ledelsen med en offentlig beklagelse og oppreisning til vedkommende.

Etter at innlegget til Ottosen ble publisert på Utsyn, gikk det varmt i det tilhørende kommentarfeltet på Facebook. Flere mente tidspunktet for innlegget var upassende og reagerte på at Ottosen var avsender. Enkelte lurte også på hvordan organisasjonens nylige beklagelse til det tidligere misjonærbarnet kan oppfattes troverdig med informasjonslederens utspill.

I kommentarfeltet tok enkelte til ordet for at Ottosen måtte gå av. NLM-veteran Hans Aage Gravaas er blant dem som mener dette.

Ville korrigere

Ottosen forteller til Vårt Land at han har fått både ris og ros i kjølvannet av innlegget.

– Jeg har fått en del støtte fra noen som hadde lest det og syntes det var et viktig, saklig og egentlig udramatisk innlegg. Det er også en del som synes hele saken, altså at jeg publiserte et innlegg som min sjef ba meg om å fjerne, var ubehagelig og uheldig for organisasjonen. Det er jeg helt enig i, sier informasjonslederen.

– Har ytringsrommet i misjonærbarn-debatten blitt for trangt når du bes om å fjerne et innlegg som dette?

– Det vet jeg ikke om jeg er den rette til å analysere akkurat nå. Jeg mente ikke å gå inn i den debatten som jeg skjønner er betent. Mitt ønske var å korrigere det jeg opplevde som alvorlige feil om en rettssak som foregikk i 2013, sier han.

– Hvilke forventninger har du når hovedstyret får denne saken på bordet?

– Jeg er glad for at jeg får anledning til å snakke med hovedstyret om situasjonen organisasjonen er i, situasjonen jeg er i, og også dette innlegget.

– Enkelte har tatt til orde for at du bør gå av. Er dette signaler du har fått fra din ledelse?

– Det blir feil å referere fra interne samtaler, sier Ottosen, som bekrefter at han i kjølvannet av innlegget har hatt flere møter med generalsekretæren.

Dette er innlegget

Vårt Land har det avpubliserte innlegget. Ottosen er informert om at avisen publiserer det. Her følger teksten:

Øystein Stene, som lagde podkasten «Misjonærbarna», gir dessverre en feilaktig fremstilling av Misjonssambandets prosedyre under rettssaken i Stavanger.

I oktober 2013 ble Misjonssambandet og Frikirken frikjent i en rettsak som omhandlet en kvinne som hadde blitt utsatt for overgrep på 80-tallet på et internat på Taiwan. Selv satt jeg da i Misjonssambandets ledergruppe. Jeg var til stede i Stavanger under en av dagene rettssaken foregikk, og jeg fulgte opp kommunikasjon utad. Jeg har også lest tingrettens dom.

Jeg vet derfor at Øystein Stene feilaktig påstår i Utsyn at «Misjonssambandet fraskrev seg alt ansvar for at det skjedde overgrep på internatbarn, og ga det til foreldrene». Faktum er at vi mente at overgriperen var eneste ansvarlige for overgrep (før innlegget til Stene ble justert etter et døgn var påstanden at «Misjonssambandet prosederte på at foreldrene hadde ansvar for barns erfarte overgrep på organisasjonens internatskole»).

Dette leserinnlegget er ingen kommentar til de siste måneders dialog med Sendt bort eller beklagelsen og oppreisningen som Misjonssambandet har gitt kvinnen som gikk til sak i 2013. Heller ikke skriver jeg som talsmann (og informasjonsleder) for organisasjonen. Jeg skriver fordi jeg er eneste ansatt ved hovedkontoret idag som var involvert i rettssaken for over ti år siden. Jeg kjenneret ansvar for å korrigere og nyansere viktig informasjon om rettssaken for over ti år siden siden jeg oppfatter at bildet som er skapt i offentligheten – blant annet gjennom podkasten «Misjonærbarna» – både er feilaktig og urettferdig.

Noen måneder etter tingrettens frikjennelse ble synodeformann i Frikirken, Arnfinn Løyning, og generalsekretær i Misjonssambandet, Øyvind Åsland, intervjuet (Utsyn 2/14). «Dette har vært en krevende sak for oss, men hovedfokuset må være på dem som har opplevd krenkelser og smerte», sa Løyning. «Vi ser svært alvorlig på saken. Det er fryktelig at kvinnen har blitt utsatt for en seksuell krenkelse, noe overgriperen har erkjent», uttalte Åsland. Ingen slike uttalelser finnes i Stenes podkast. Den skildrer isteden, slik jeg opplever det, en misjonsledelse blottet for både klokskap og empati.

En av episodene av podkasten handler om rettssaken. Basert på alt det jeg selv observerte før, under og etter rettssaken, er jeg ikke i tvil om at Stenes historiefortelling er ubalansert (men misjonærbarnas historier i podkasten er sterke og viktige).

Et eksempel er hans oppsummering av rettssaken. Han påstår at det var «skapt en opplevelse av at Misjonssambandet er villig til å gjøre hva som helst for å beskytte seg selv og sine penger». Han føyer til: «Organisasjonen hadde brukt alle tilgjengelige midler på å vinne og dermed sendt en mektig melding til de somville prøve seg med erstatningssaker».

Er det virkelig sant at Misjonssambandet «hadde brukt alle tilgjengelige midler»? Neppe. For det første forsøkte vi å unngå rettssak. Min over ti år gamle opplevelse var at Misjonssambandet og Frikirken ville strekke seg svært langt for å få på plass et forlik. For det andre brukte vi advokat på vanlig vis. Normalt får Misjonssambandet juridisk bistand fra arbeidsgiverorganisasjonen Virke der vi er medlem. Men siden de manglet kompetanse på erstatningsrett, ble vi henvist videre til en advokat som kjente dette feltet.

Under rettssaken var det tre advokater (kvinnen hadde to) som forholdt seg ryddig til de juridiske spillereglene. Selvsagt vil det være ting som kunne vært sagt eller gjort annerledes, men Misjonssambandet hadde aldri før sittet på en tiltalebenk – og måtte stole på de juridiske rådene vi fikk.

Stenes podkast har skapt et bilde av at Misjonssambandet (og Frikirken) ba far til kvinnen som gikk til sak om «å vitne mot sin egen datter». Til Utsyn i 2014 forklarte Åsland og Løyning at det var feil. Far var innkalt som vitne fordi det «varviktig å høre familiens historie». De to sier også «at det ikke handlet om at faren skulle vitne mot sin datter, men om å få frem viktige sider ved saken».

Stene retter i sitt siste innlegg et særlig søkelys mot tidligere generalsekretær ogpersonalleder. Det oppleves som et fordekt personangrep. Faktum er at Frikirken var like involvert i rettssaken. Også andre i Misjonssambandets administrasjonen bidro på ulikt vis. Det daværende hovedstyre ble løpende orientert og ga full støtte til håndteringen. Enigheten var stor om at det var uforsvarlig, og kunne skape uheldige ringvirkninger, å innfri kravet på 4,2 millioner kroner. Vi fikk ingenindikasjoner om at et holdbart forlik kunne oppnås.

I tillegg ble mye av misjons-Norge (via Norme-fellesskapet) konsultert og informert – og vi fikk mye støtte og forståelse. Selv om ingen ønsket rettsak, var enigheten stor om at Frikirken og Misjonssambandet ikke kunne ta et juridisk ansvar for et overgrep foretatt på et internat. Rett og slett fordi ansvaret var overgriperens. Heller ikke en idrettsklubb vil akseptere erstatningsansvar hvis en trener begår overgrep mot en utøver. Det betyr ikke at ansvaret for overgrepet gis kvinnen eller hennes foreldre. Og det betyr heller ikke å avvise «alt ansvar». I en rettssak er temaet det juridiske erstatningsansvaret.

Rettssaken behandlet konkret tre separate forhold: Om internatdriften var forsvarlig, om arbeidsgiver kan lastes for at arbeidstaker utfører en kriminell handling i sin arbeidstid, og om saksøker ble godt nok fulgt opp da organisasjonene ble kjent med overgrepet. Selv om Frikirken og Misjonssambandet ble frikjent for alle disse forholdene, betyr det ikke at alt var godt håndtert. Iblant ser vi det enda tydeligere i ettertid, og da er det rett å beklage.

Diskusjonen de siste ukene om forholdet mellom foreldrenes ansvar og Misjonssambandets ansvar er knyttet til bruken av internat. Den diskusjonen er kompleks, men handler altså ikke om ansvaret for overgrep. Tingretten slo fast atinternatsystemet ikke innebar – formelt og juridisk – at Misjonssambandet og Frikirken tok over ansvaret for misjonærenes barn. Dommen fra Stavanger Tingrett sier blant annet: «Dersom man plasserer ansvaret for dette alene hos misjonsorganisasjonene, fratar man også foreldrene deres ansvar som foreldre».