Maktfordelingsprinsippet, nasjonal suverenitet og Stortingets svik mot Grunnloven

Norge blir gjerne karakterisert som et grunnlovskonservativt land. Foruten at Norge har verdens tredje eldste skrevne konstitusjon som fortsatt er i bruk (etter USA og San Marino), har 17. mai 1814 som nasjonalt begrep spilt og spiller fortsatt en viktig rolle i folks nasjonale bevissthet. 17. mai-feiringen er et unikum uten sidestykke i verden, og det er en tradisjon jeg håper vil fortsette i mange år fremover. Problemet er at altfor få synes å reflektere skikkelig over hva som ligger i 17. mais virkelige innhold, som den klassiske liberalisten Onar Åm (Det Liberale Folkepartiet) uttrykte det på nasjonaldagen i 2009. DLF er sannsynligvis det mest grunnlovsvennlige parti i Norge, ettersom partiet anerkjenner og vil gjeninnføre dets mest sentrale prinsipp (gjeldende inntil endring av 20. februar 2007): maktfordelingsprinsippet.

Også Kystpartiet fremstår som et grunnlovskonservativt, selv om dette partiet ikke synes å ha samme ideologiske tyngde i en del forfatningsteoretiske spørsmål som Det Liberale Folkepartiet. Partiet er f.eks. alene i Norge om å ville verne om Grunnlovens § 2, og da den grunnlovsstridige EØS-avtalen var oppe i Stortinget i 2004, var det kun Kystpartiet som stemte for å si opp avtalen umiddelbart.

Det er essensielt at det snart blir valgt inn stortingsrepresentanter som verdsetter og respekerer landets konstitusjon i vesentlig større grad enn hva som er tilfelle i dag (og har vært det siden ca. 1884/1905). Nettopp konstitusjonen i form av Grunnloven er av stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer blitt brutt utallige ganger. I ganske lang tid når det gjelder spørsmål knyttet til eiendomsrett og næringsfrihet, i nyere tid først og fremst knyttet til nasjonal suverenitet.