Liberalismen: En vranglære

19. juni skrev Andreas Masvie et innlegg i Vårt Land hvor han argumenterte at liberalismen og de samfunnsstrukturer og ideer den har avlet er kristendommens ektefødte barn. Jeg setter pris på Masvies kløktige argumenterer og klare posisjon—det oppfordrer til klare svar. Jeg sier: Liberalismen er en kristen vranglære — den har sitt opphav i et avvik fra den kristne tradisjonen.

Til tross for den saftige påstanden Masvie åpner innlegget med, gir han oss få argumenter for hvorfor liberalismen egentlig skulle være en ekte arving av kristendommen. I stedet drøfter Masvie flere argumenter for liberalismen som sådan: Liberalismens radikale likhetstanke vektlegger menneskeverdet; liberalismen og markedsøkonomien forløser vår potensiale og skaper ’vekst’. Det som skulle være problemer med liberalismen og markedsøkonomien viser seg enten å være goder, eller forklares som problemer med menneskenaturen.

Jeg skal ikke gå inn på de spesifikt økonomiske eller empiriske argumentene her. Selv om de politiske konsekvensene av en teologisk kritikk av liberalismen er enorme, er det ikke min hensikt her å utdype alle disse, heller ikke å si at Gud ville stemt på SV. Det er også klart at det går viktige historiske linjer fra kristendommens røtter til liberalismen, men det er et trivielt poeng—spørsmålet er om det er et ektefødt barn. Mitt poeng er å peke på de dype teologiske problemene som liberalismen er bygget på—problemer som er genuint teologiskeog derfor ikke uten videre kan avvises med empiri. Slikt forstått kan man kalle liberalismen en heresi fordi den omdefinerer grunnleggende teologiske ideer i den klassiske kristne tradisjonen.