Nostalgi er sjeldent effektivt 

Dette har alltid undret meg: Når gamle «storheter» møter krevende tider, søker man gjerne tilbake til det som var. Slik som når det buttet imot for det norske landslaget. Da begynte noen å rope på Drillo. Eller Rosenborg. Da ville man ha Eggen tilbake i sjefsstolen. Min egen klubb Liverpool prøvde seg med Dalglish mange år etter hans æra var over. Ingen av disse løsningene var særlig suksessfulle. «Alt til sin tid», kommer til sin rett i denne sammenhengen. 

Hvor er realismen? 

Det er mye bra med nostalgi, men det er vel sjelden et effektivt virkemiddel for den som vil være framtidsrettet. Jeg får skyndte meg å si at jeg bare har godt å si om de tre veteranene som har ment noe om KrF – de fortjener all mulig respekt for det de i sin tid utrettet på hver sine arenaer. Men poenget skulle være lett å ta, når gamle KrF-høvdinger som Kjell Magne Bondevik nå hever røsten og ønsker seg tilbake det til det som var. Hvor er realismen? I alle årene etter har KrF forsøkt seg med Bondeviks modell. Mange av oss skulle oppriktig ønsket at dette ville fungere – at virkeligheten kunne tilpasses denne modellen. Men faktum er at det har gått jevnt nedover fra 2001.