Latin er kirkens morsmål

'Kunne de ikke bare hatt messen på norsk?». Innvendingen kommer rett som det er fra mildt sagt småfrustrerte venner som har vært med til messe: «… Bonæ voluntatis», «… suscípe deprecatiónem nostram», «Quóniam tu solus Sanctus, tu solus Dóminus, tu solus Altíssimus, Iesu Christe». Frustrasjonen er høy når man ønsker å delta i liturgien, og opplevelsen av utenforskap er all time high.

«Jo!», svarer jeg. «Messen er på norsk. Syndsbekjennelsen, tekstlesningene, prekenen, Fadervår er på norsk. Som regel er også de øvrige, liturgiske leddene det». Denne forklaringen når visst «aldri» fram. Messen var på latin, det er opplevelsen når Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei, synges på dette gamle romerske språket.

Sjelden slår det an, dersom jeg i denne samtalen uttrykker synspunktet om at også syndsbekjennelsen og Fadervår burde vært på latin. «Ja, hvis meningen er at ingen skal forstå noe som helst», er gjerne det lett oppgitte svaret, da.