«Kunstopplevelsen er noe mer enn stemningsskaper og pedagogisk hjelpemiddel»

I sin kommentar i Vårt Land 16. mars skriver Åste Dokka: «… flere peker på at det, utenfor den kristelige sfæren, skjer en dreining mot en forståelse av verden som fortryllet. Den refortrylles». Hun trekker frem det katolske årsskriftet Segl som et eksempel. Og ganske riktig, i Peder Solbergs og min lederartikkel i Segl 2022 hevder vi at ateismens nært forestående triumf er betydelig overdrevet. I dag er det ikke vanskelig å finne spor av det vi kan kalle en «refortrylling av verden» – i litteraturen, i kunsten, i musikken, og i filosofien.

Også Dokka er inne på kunstens rolle i refortryllingen, og peker blant annet på en økende interesse for kunst- og kulturlivet i frikirkene i Sverige. Poenget synes å være at en «allianse med kunsten åpner menneskehjertet for kristen tro» som Dokka skriver. Kunsten setter oss i «rett stemning», og er på mange vis et «pedagogisk hjelpemiddel». Det gjelder ikke minst musikken.

Dette kan imidlertid være å redusere kunstens funksjon i religiøse sammenhenger. I antologien Musikk og religion (red. H. Holm & Ø. Varkøy, Cappelen Damm Akademisk, 2022), diskuterer flere av forfatterne hvordan opplevelser av mening og nærvær, av åpning og løft, av noe mer i musikkopplevelsen, slett ikke er noe sært og uvanlig. Det skjer «folk flest». Selv om vi snakker om det på litt forskjellige måter. Eller ikke snakker i det hele tatt. Det skjer i konsertsaler, i hjemmet, i bilen, og i kirker og andre religiøse rom. Og det skjer knyttet til høyst forskjellige musikalske uttrykksformer.