Krisen i luther-dommen
Det er ikke gitt at folkestyret er egnet til å løse teologiske konflikter. Allerede Rousseau innså at demokratiet fungerer på ateistiske premisser.
Kirken lever i en spenning mellom det som står fast og det som forandrer seg. Det kan være vanskelig og smertefullt, sa ledende biskop Helga Byfuglien i sin hilsen til Kirkemøtet i 2014.
Det som var vanskelig, var spørsmålet om liturgi for likekjønnede par. To år senere må det sies at denne utfordring har nådd smertegrensen. Spørsmålet melder seg da hvorfor prosessen har vist seg å være så vanskelig. Eller sagt på en annen måte: Har Den norske kirke nødvendig institusjonell basis og mekanismer for å løse konflikten?
Som institusjon vil et kirkesamfunn, i likhet med andre orga-
nisasjoner, forstå seg selv som bærer av en normativ orden understøttet av identitetskapende symboler og formålsenlig praksis. For at denne identitet skal kunne formidles over tid, fordres imidlertid en felles forståelse av virksomhetens egenart og omforente regler for konfliktløsning hvis det skulle bli nødvendig.
I lutherdommen bygger den institusjonelle orden først og fremst på hengivenhet til Luthers person og det reformatoriske slagordet «Skriften alene». Disse identitetskjennetegn står imidlertid i saklig spenning til Bekjennelsesskriftene som normkilder.
Bestill abonnement her
KJØP
